Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1918
Kristiania, februar 1918
Ved en middag forleden hos minister Chevalley∗ var jeg plassert mellom den unge russiske fyrstinne Kondatcheff[sic]∗ og den herværende rumenske minister∗. De var begge meget deprimerte, som rimelig kan være. Fyrstinnen, der kun var et par og tyve år gammel, og som hadde flyktet hit over hals og hode, var en fortryllende vakker ung dame. Hun trodde ikke, at der i alle fall på lenge ville bli noen forandring i forholdene i Russland, og at bolsjevikene ville beholde makten i uoverskuelig fremtid. Hun tvilte på at hun noensinne ville komme tilbake til og få beholde sine godser i Russland. Hun uttalte, at man i Russlands opplyste kretser var fullt overbevist om, at Trotskij∗ var en leid og betalt tysk agent, og at man hadde full rede på, at hans familie i den senere tid hadde kjøpt opp store eiendommer. Om Lenin∗ uttalte hun seg mer forsiktig og var ikke sikker på, om han ikke tross alt var en idealist, der helt forblindet lot seg lede av sine feller Trotskij og Joffe∗.
Den rumenske minister – Romania har også funnet det nødvendig under krigen å holde minister her oppe – var omtrent uten forbindelse med sitt land i de siste måneder. Den eneste måte og komme frem med eller få meddelelser fra Romania var gjennom telegrammer, der ekspedertes til Paris, hvorpå de igjen sendtes videre via Saloniki.
Jeg kunne jo ikke komme videre inn på hans lands ulykkelige skjebne, men jeg forsto på ham, at efter Russlands sammenbrudd var hans lands stilling uholdbar. Det kunne ikke fortsette krigen lenger – og landet var så prisgitt de tyske og østerriksk-ungarske makthavere, der nok ville vite å utnytte situasjonen. Ikke minst var hatet i Tyskland sterkt mot den rumenske konge. At en konge med hohenzollernes blod i sine årer hadde kunnet gå imot familiens sjef, er jo en forbrytelse, der strengt må straffes.
-----
I går hadde Hieronymus Heyerdahl∗ arrangert en middag i Grand Hotel for rådhuskomiteen, der nå er samlet her for definitivt å avgjøre, hvem det skal overdras å bygge det nye rådhus. Blant komiteens medlemmer er den danske arkitekt Nyrop∗, skaperen av Københavns rådhus, og arkitekt Östberg∗, der holder på med å skape Stockholms stadshus på Kungsholmen. Jeg har jo vært sammen med disse 2 herrer før, men ikke tidligere hatt anledning til å tale noe nærmere med dem. Hvor er disse forskjellige både av ytre og vesen. Professor Nyrop liten, stille og beskjeden, mest minnende om en eldre, velsituert embedsmann; Östberg kraftig, bevisst og med et ytre, der i meget minner om en skuespiller og en viss flotthet i sitt vesen. De var begge meget tilfredse med de innkomne utkast så vel til rådhuset som til reguleringen av det omliggende strøk, og jeg forsto, at der hadde vært og kanskje ennå var atskillig tvil om, hvilken av konkurrentene der skulle gå av med seieren. Noen avgjørende votering har nok ennå ikke funnet sted innen komiteen, men jeg synes å ha en viss følelse av, at arkitektene Arneberg∗ & Poulsson∗ blir de utvalgte.
Det var en meget belivet middag med mange og gode taler. Foruten rådhuskomiteen var der kun professor Fredrik Stang∗, riksantikvar Harry Fett∗, redaktøren av "Tidens Tegn" dr. Rolf Thommessen∗ og jeg.
Jeg satt ved siden av viseordføreren i Kristiania, forretningsfører Sverre Iversen∗, en av lederne for arbeiderpartiet her. Han var både hyggelig og underholdende, og der var intet i hans vesen eller manerer, som kunne minne om, at han inntil for få år siden hadde vært alminnelig murerarbeider. Man skulle heller tro, at han alltid hadde beveget seg på samfunnslivets høyder.