Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1918
Februar 1918
Det skuespill, som den tyske keiserlige regjering har satt i scene sammen med de russiske anarkister – bolsjevikene – ville kunne nytes som en burlesk farse, hvis det ikke i virkeligheten var så dypt tragisk.
Først våpenstilstand, så fredsforhandlinger, hvor den tyske utenriksminister herr von Kühlmann∗, omgitt og behersket av tyske generaler og med østerrikske, tyrkiske og bulgarske fredsforhandlere ved sin side, underhandler ved det grønne bord i Brest-Litovsk∗ med andre tyske agenter, der for anledningen har iført seg russiske anarkisters kledebon, tilsynelatende skal representere det store russiske folk, om fredsbetingelsene for Russland. Da så det offisielle Tysklands representanter fremlegger sine betingelser og åpenbarer, hva der i Tyskland forståes ved den titt og ofte proklamerte fred "uten anneksjoner og uten erstatning", og legger klart i dagen, at overført til alminnelig europeisk språkbruk vil dette si hverken mer eller mindre enn en volds- og væpningsfred, ganske synonymt med hva alltyskerne∗ kaller en "tysk fred", avbryter plutselig bolsjevikene fredsforhandlingene og reiser hjem, for at den øvrige verden skal beholde den illusjon, at de ved en sånn uventet opptreden fra tyskernes side er blitt på det dypeste krenket i sine helligste idealer og følelser om rett og rettferdighet. Så utløper våpenstillstanden, uten at bolsjevikene innen denne frists utløp har villet oppta nye forhandlinger. Tyskerne erklærer straks, at de da ubønnhørlig vil fortsette krigen mot den fiende, som de vet er så lamslått og demoralisert, at han ikke kan sette seg til motverge, og dagen efter rykker de påny videre inn i Russland og får under fremrykningen anledning ti å tilegne seg de ytterligere forråd av kanoner og annet krigsmateriell, som de har bruk for under de kommende harde kamper på vestfronten. Efter at tyskerne har forsynt seg med hva de ønsker av dette, og fremrykningen begynner i betenkelig grad å nærme seg Petrograd, blir de bolsjevikiske herrer redde for, hvilket inntrykk det kan gjøre på befolkningen og iler tilbake til Brest-Litovsk, rede til å underskrive på hvilke som helst fredsbetingelser. Tyskerne strammer selvfølgelig fredsbetingelsene, bolsjevikene underskriver og proklamerer bakefter for all verden, at de ikke en gang har gjennomlest fredstraktaten, førenn de underskrev.
I sannhet et susjett for en offenbachsk operette, men historien vil opptegne det som det mest tragiske sammenbrudd, noen stor og mektig nasjon noensinne i historisk tid har undergått, et fall så dypt, at der skal store krefter og lang tid til før igjen å kunne reise det.
Med et pennestrøk forråder disse jøder med påtatte russiske navn – en Joffe∗, en Lenin∗, en Trotskij∗ – det land, de skulle representere, sletter det russiske verdensrike ut av historien og sviker Russlands allierte med full bevissthet om, at de stiller disse – og særlig Frankrike, som trofast holdende de inngåtte traktater straks stilte seg ved Russlands side, da dette land ble inndratt i krigen – i en farefull og prekær situasjon. Et stort verdensrikes undergang – i alle fall midlertidig – vesentlig forårsaket ved forræderi av dem, der skulle tale dets sak og som vil hevde å tilhøre nasjonen og uten sverdslag, er hittil uten sidestykke i folkenes historie og en av de tristeste begivenheter, menneskeheten har opplevd. Man må uvilkårlig tenke på motsetningene under den franske revolusjon, da ingen svek, da fedrelandet kalte revolusjonens masser til forsvar av dets grenser.
Tyskerne jubler selvfølgelig over sin store "seier", og man kan være sikker på, at alltyskerne med militær- og junkerpartiet i spissen nå igjen vil være fullt ovenpå i Tyskland, og at såvel riksdagsflertallets fredsresolusjon som det keiserlige påskebudskap om stemmerettsreformene i Preussen foreløpig blir tomme ord.
Og man må grue ved tanken på de blodbad, som nå sikkerlig forestår på vestfronten.
Men seirer ententen, vil freden i Brest-Litovsk allikevel kun bli et verdiløst stykke papir.
En følge vil vel tyskernes utnyttelse av situasjonen i Russland få. Den vil åpne øynene på alle de mest nøytrale for, at de tyske løfter og taler om fred uten erstatninger og anneksjoner kun er det rene munnsvær, og at disse fagre ord kun blir virkelighet, hvis den tyske militærmakt en gang for alle slås ned. Krigen må utkjempes til "the bitter end".