Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1917




27. november 1917

Oddmund Vik har i forståelsen av den upopularitet, som er vokst opp landet rundt mot ham – uaktet det sikkerlig skyldes likeså meget eller mer hans ministersjefs synder – mottatt den silkesnor, som statsministeren med så liten finfølelse rakte ham under stortingsdebatten, og har søkt sin avskjed, og hr. advokat Stuevold Hansen er utnevnt til hans eftermann som provianteringsminister. Noen forretningsmann av anseelse eller betydning har Gunnar Knudsen selvfølgelig ikke formådd til å rykke inn i den augiasstall.

Ministerskiftet er forøvrig her i byen mottatt med den likegyldighet, som i de aller fleste kretser blir vårt politiske liv til del i den senere tid. Sinnene er nå opptatt av trekongemøtet i Kristiania i morgen. Med største glede har det norske folk mottatt efterretningen om at kong Gustav selv hadde uttalt ønsket om dette møte i Norges hovedstad, og at han således har satt personlige sentiments til side for atter å knytte båndet mellom de to nabofolk. Ingen hadde vel trodd at kong Gustav i sin regjeringstid ville betre norsk jord. Dertil hadde han stått begivenhetene i 1905 for nær og følt unionsbruddet som en krenkelse ikke minst av dynastiske interesser. Jeg husker at min venn Thorsten Laurin under mitt besøk i Stockholm høsten 1915 fortalte meg, at i en intim middag han kort tid i forveien hadde vært i hos kronprinsparet, hadde kronprinsesse Margaret uttalt, at hun kunne ha lyst til å besøke sin kusine dronning Maud, men at kronprinsen straks hadde svart: Dit kommer du aldri! Og ikke mer enn 2 år efter kommer kong Gustav hit på offisielt besøk. Ja, hva har ikke denne redselsfulle verdenskrig bevirket av omveltninger og gjort de usannsynligste ting mulige.

Kong Gustav vil sikkerlig få en sympatisk og verdig mottakelse av den norske hovedstad i morgen, og han vil sikkerlig få mange beviser på, at det norske folk fullt ut vurderer hans handlemåte.

Men man bør vel ikke helt overse, at når kong Gustav har tatt dette skritt, så ligger der selvfølgelig også deri, at svenske interesser har funnet dette skritt nå ønskelig. Og man bør ikke glemme at i denne gigantiske kamp, der nå foregår, faller ikke norske og svenske interesser og sympatier sammen. At det svenske kongehus'' sympatier er helt tyske, er en kjensgjerning, det har den svenske dronning gjentatte ganger demonstrativt tilkjennegitt, og at landets politikk i alle fall inntil ministeriet Hammarskjölds fall har vært helt tysk­vennlig og alt annet enn nøytral, vil heller ikke kunne bestrides. Like overfor den utbredte tyskvennlighet i Sverige og de allerede med dette land trufne kommersielle avtaler og den med Tyskland under krigen drevne livlige handel, vil formentlig heller ikke det nye ministerium i alle fall med en gang kunne bryte over tvert. Innvidde har visst å berette, at det hittil er Sverige, der har gitt de skandinaviske konge- og ministermøter sitt stempel. I disse vanske­lige tider bør derfor Norge være på vakt med å bli tatt med på slepetau og ut i en politikk, der bare skader vitale interesser for det og dets fremtid. Jeg vil ikke gå så langt som til å si: Timeo Danaos et dona ferentes. Men situasjonen tilråder forsiktighet.