Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1917
24. november 1917
I Stortinget har man igjen hatt en av disse store oppvaskdebatter med regjeringen, som man med den sammensetning Stortinget nå har, på forhånd vet ikke fører til noe. Ankene har særlig gjeldt utenrikspolitikken og hr. Oddmund Viks∗ matpolitikk, der ennå i sommer var så lettlivet, at han som landets provianteringsminister på et folkemøte i Telemark proklamerte, at der ingen annen rasjonering trengtes enn "magamålet" her i landet, mens det virkelige forhold er, at nøden alt står for døren her. Mens hr. Vik i sommer lot luksusautomobilene suse av sted og motorlystflåten gerere seg, som den ville, er petroleum- og bensinmangelen nå så stor, at store landsdeler i mørketiden må ligge i mørke og fiskeflåten ikke kan komme ut og skaffe fisk. I sannhetens interesse må det dog opplyses, at hr. Vik uttalte, at han var stemt for rasjonering for måneder siden, men at det støtte på den allmektige Gunnars∗ motstand. Efter denne opplysning rakte statsministeren hr. Vik silkesnoren, så hans dager formentlig tross alt er talte.
Men hvilke fadeser der enn begås, står hr. Gunnar og hans ministerium av utsøkte middelmådigheter urokkelig. Bønder fra Nordland og Sørland og Vestland står, hver gang ministeriet er i fare, opp og vitner at en bedre regjering kan vi ikke få. Er hr. Gunnar blottet for alt, der burde særprege en ledende statsmann i disse alvorlige tider, mangler han åpenbart ikke politisk teft. Og det er for tiden mer enn tilstrekkelig. Bøndene danner Stortingets kompakte majoritet, og like overfor disse griper statsministeren ikke inn i sin matpolitikk. Dem lar han skuffe penger inn, og så lenge det skjer, vil de slå ring om ham. De gårdbrukere jeg talte med på Vestlandet i sommer, la ikke skjul på at de aldri hadde hatt så glimrende fortjeneste som i disse krigens år, og en kollega av meg, der er bosatt i Sogn, fortalte meg forleden, at alle driftige gårdbrukere på hans kanter hadde avbetalt all eller størstedelen av pantegjelden på sine gårder. Når dertil kommer at de innretter sine ligninger så listelig, at de nesten ikke betaler skatter, er det klart at de er tilfredse og ikke vil risikere noe bytte i landets styre. Og det forstår hr. Gunnar.
Mens det er et faktum at aldri har bøndenes økonomi vært bedre, og aldri har de tjent tilnærmelsesvis så meget på sin gårdsdrift, skriker de straks opp, hvis der bebudes en maksimalpris på landmannsprodukter. Bøndene og kjøpmennene, der stadig skrur sine priser opp på alle varer, påberopende seg de svære omkostninger, men som i ligningslistene pranger med store krigskonjunkturgevinster, har ikke vist synderlig allmennånd i disse vanskelige tider.