Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1917
9. november 1917
De siste efterretninger fra Russland meddeler, at de ytterliggående sosialister bolsjevikene under ledelse av den jødiske tysk-provokatør Lenin∗ (hans egentlige navn er nok Aron) har tilrevet seg makten i Petrograd efter blodige sammenstøt med den provisoriske regjerings tropper. Kerenski∗ er flyktet og man mener, at han samler tropper for å forsøke på ny å tilrive seg makten. Ennå er det jo uklart, hvorvidt det øvrige Russland vil bøye seg under Lenin.
At bolsjevikenes første skritt vil være å søke og oppnå fred med Tyskland, er formentlig utenfor tvil, så meget mer som Lenin jo lenge har vært ansett som Tysklands betalte agent i Russland.
Da revolusjonen i Russland utbrøt, og det var de ledende i dumaen∗, der tok makten, vakte det glede hos alle intelligente og frisinnede mennesker. Mer enn en måtte dengang minnes Nietzsches ord om, at Russland var den eneste makt i Europa, som "noch etwas versprechen kann"∗. Den russiske litteratur og dets store forfatteres uttalelser ved mange leiligheter måtte virkelig vekke håp om at det, den russiske revolusjon ville frembringe, var plass for en ny kultur, bygd på russisk tenkemåte og livsanskuelse. Dostojevskis∗ store drøm om, at Russland skulle bli det dekadente Europas frelser, kunne synes å demre i horisonten, om enn talen om det dekadente Europa synes noe malplassert efter de siste tiders opplevelser. Ti der er i den russiske litteratur gitt uttrykk for en broderkjærlighetssans, en tilgivelsens og en rettferdighetens religion, der selv i samfunnets mest ulykkelige og dypest sunkne alltid fant frem til en sjel, der dog hadde sin verdi og hadde krav på sine medmenneskers tilgivende kjærlighet, der var som varsler om en ny tenkemåte og oppfatninger, der sto i grell motsetning til det herskende Europas kresne materialisme og alt underkuende egoisme.
Slavofilene hevdet derfor Russlands frelsende misjon overfor det av egennytte og begjær forgiftede Europa – det mektige Russland skulle vise Europa det sanne broderskaps ånd og forkynne den ydmyke kjærlighets evangelium, i motsetning til Vest-Europas sjelløse kultur. Sjelsgodhet og samvittighetsfrihet skulle settes i høysetet og de brutale maktteorier skulle forsvinne. Ex oriente lux!∗
Nå synes det alt å styrte sammen som skjønne drømmebilder. Mens troppene nedlegger våpnene mot fienden og i panikk flykter sin vei, når han nærmer seg, bruker de revolusjonære flittig våpnene mot sine medborgere. Tyveri, ran og blodsutgytelse hører til dagens orden blant de nåværende russiske makthavere. Det minner om den franske revolusjon i terrorismens verste tider – men uten de franske revolusjonæres glødende fedrelandskjærlighet, disse revolusjonære der gikk til grensen som én mann, da fedrelandet kalte.
Forklaringen synes kun å måtte være den, at de nåværende makthavere er internasjonale jøder, for hvem fedrelandets hellighet og ukrenkelighet er et tomt begrep.
Det er virkelig et tragikomisk skuespill, når de russiske revolusjonære nå fraterniserer med keiser Wilhelms tropper, og den keiserlige tyske regjering nå – efter alt å dømme – vil innlate seg i fredsforhandlinger med disse sansculotter∗. Ingen kan vel mer ha trådt under føtter de idealer, som slavofilene forkynte som særkjennende russisk ånd, enn disse nye fosterbrødre.