Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1917




27. september 1917

Jeg hadde i dag en meget interessant samtale med advokat Georges Weil, der ved krigsutbruddet i 1914 var deputert for Metz i den tyske riksdag. Han oppholdt seg ved krigens utbrudd i Paris, vendte ikke tilbake til Tyskland, men gikk inn i den franske hær og ble derfor som landsforræder dømt til døden av de tyske domstoler. Hr. Weil lot, til tross for dødsdommen, til å befinne seg meget vel og var her nå på gjennomreise til Petrograd. Han ville nødig, at hans opphold her skulle bli bekjent, men søkte meg for å spørre, om Alliance Française, når han kom tilbake, muligens kunne arrangere en privat sammenkomst, i hvilken han kunne utvikle det nå så aktuelle spørsmål – Alsace-Lorraine.

Hr. Weil er en herre midt i 30-årene, meget distingvert og med et typisk elsassisk utseende. Han er født i Strasbourg, men har nå gjennom flere perioder representert Metz i den tyske riksdag som representant for sosialistene. I den times tid vår samtale varte, ga han meg en kort utvikling av, hvorledes han anskuet det Elsass-Lothringske spørsmål.

Han tilbakeviste straks påstanden om, at språkspørsmålet her kunne anses som noe avgjørende. Det er ganske visst så, at folket i Elsass taler en tysk dialekt, men i borgerklassene taler man begge språk. Og i Lothringen er det franske språk så overveiende, at han, når han reiste på sine valgturneer kun behøvde å tale tysk på et par steder, hvor der var innflyttet et større antall arbeidere fra Sachsen og Westfalen.

Men hr. Weil fremhevet sterkt, at språkspørsmålet ingen avgjørende faktor er ved avgjørelsen av spørsmålet om, til hvilken nasjonalitet et folk føler seg knyttet og mener seg å tilhøre. Skulle språket være avgjørende, kunne man jo ikke overhodet tale om en sveitsisk nasjonalitet, og hvorledes ville det da gå de tysktalende østerrikere eller flamlenderne, der jo – alle tyske sprengningsbestrebelser til tross – fastholder sin belgiske nasjonalitet kraftigere enn noensinne.

Det er et folks historie, dets institusjoner, dets tenkemåte og dets sympatier, der er de bestemmende faktorer for, til hvilken nasjonalitet de mener seg knyttet. Et folk, der som Elsass-Lothringens i over 200 år hadde vært knyttet til Frankrike, da båndet ble skåret over i 1871, og som hadde levd under den franske revolusjons ideer og institusjoner i mer enn 2 menneskealdre, følte seg selvfølgelig til tross for språket som franskmenn. Dette viste seg jo, da så vel Elsass som Lothringens representanter i 1871 enstemmig nedla protest mot å bli innlemmet i Tyskland, og deres likeledes enstemmige forlangende som deputerte i den tyske riksdag flere år efter om å vende tilbake til Frankrike, idet de kraftig fremhevet, at intet folk mot sin vilje bør kunne overføres fra en nasjon til en annen. Og forholdet er fremdeles det samme, når hensees til den virkelige befolkning i disse provinser, og der sees bort fra de tyskere, som den tyske regjering efter 1871 har oversvømmet disse provinser med. Men til tross herfor og til tross for, at store mengder av familier fra disse landsdeler har emigrert og bosatt seg i Frankrike og franske provinser som Algier, idet de ikke har kunnet holde de tyske trakasserier ut, følte hr. Weil seg overbevist om, at en folkeavstemning ville falle ut til Frankrikes fordel, hva jo også den tyske professor ved universitetet i Strasbourg hr. Laband nylig uttalte og derfor advarte Tyskland mot å gå til en folkeavstemning. Når hr. Weil derfor allikevel mente, at Frankrike ikke kunne gå inn på en folkeavstemning, var det, fordi han mente, at efter hva der passerte i 1871, da Tyskland røvet disse provinser mot folkets enstemmige ønske og tydelig og klart uttalte vilje, ville en folkeavstemning være en krenkelse av selve rettens ide. Hva Frankrike måtte forlange var, at den urett og den krenkelse av ethvert folks helligste rett, som tyskerne øvet likeoverfor befolkningen i Elsass og Lothringen i 1871, uten videre gjordes god igjen, og den gamle tilstand reetablertes.

Når tyskerne stadig fremhevet, at Elsass og Lothringen for århundrer siden hadde vært knyttet til Tyskland, så glemmer de alltid, at det var til et helt annet tysk rike, de da var knyttet. For det første hadde disse provinser eller større deler av dem i det vesentlige sitt selvstyre, og den forbindelse, de hadde med Tyskland, var med et sørtysk rike, helt forskjellig i ånd og tenkemåte fra det moderne Preussen, under hvis åk de nå i mer enn en menneskealder har sukket, og hvor undertrykkelse og forfølgelser har hørt med til dagens orden like til de siste dager før krigens utbrudd – ja selvfølgelig igjen efter dette. Intet viser bedre enn prøyssernes opptreden i disse landsdeler, at befolkningen der, til tross for de 40 år, der nå er gått hen siden innlemmelsen, ikke har villet eller kunnet venne seg til det prøyssiske regime og dets ånd, og at ingen brutalitet eller vold har kunnet knekke befolkningens sympatier for det gamle fedreland og de gamle tradisjoner, hvorunder de har levet. Ingen elsasser eller lothringer, sa hr. Weil, har noensinne kunnet tenke seg Berlin som sin hovedstad og åndelige sentrum. Det er alltid til Paris og dets åndelige kraft, de føler seg knyttet og dratt.

Hr. Weil talte med en varme og en begeistring om de provinser, han ved sin fødsel og sitt arbeid var knyttet til med så sterke bånd, som nå foreløpig var skåret over, men hans sjel syntes ikke å romme tvil om, at krigen ikke ville ende, før de hadde nådd sin rett og atter var knyttet til det elskede moderland.