Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1917
14. juli 1917
Mottakelsen hos den franske minister∗ i dag i anledning av nasjonalfesten var mer festlig enn ellers, uten at jeg vet grunnen. Ministeren og legasjonens øvrige medlemmer var i gallauniform med store ordener, hvilket aldri før har vært tilfelle. Da jeg kom litt før kl. 12, kom ministeren straks imot meg, og ba meg føre den franske konsuls frue til bords – ministerens frue er i Frankrike – og anmodet meg samtidig om, straks jeg kom inn i spisesalen, å slå på mitt glass og holde talen for dagen. Jeg kan ikke nekte for, at jeg ble noe besværet. Det er så sin sak å holde en tale på et fremmed språk på stående fot. Han kunne gjerne ha gitt meg et lite vink herom på forhånd, da der før aldri har vært holdt taler ved mottakelsene i den franske legasjon den 14. juli. Nå, det gikk over all forventning godt, og det lot til, at ministeren var særlig fornøyd over, at jeg uten omsvøp ønsket Frankrikes snarlige seier i denne forferdelige krig.
-----
Da jeg kom fra ministerens mottakelse, ropte avisguttene ut middagsavisenes nyhet om at den tyske rikskansler Bethmann-Hollweg∗ hadde søkt og fått sin avskjed som tysk rikskansler. Det kom jo ikke helt uventet, men man hadde dog ikke trodd, at begivenheten var så nær forestående. Bethmann-Hollweg var ingen stor statsmann. Hans prinsipper og ideer var aldri faste, han hadde alltid meget vanskelig for å innta et viktig standpunkt. Ingen visste egentlig, hvor man hadde ham, og derfor vant han heller aldri noen egentlig tillit hos andre enn sin keiserlige herre. De konservative fant at han leflet for meget med de liberale og sosialdemokratene og misbilliget at han fikk keiseren til å utstede sine manifester om alminnelig og like stemmerett. Men heller ikke sosialdemokratene stolte på at de løfter, der således var gitt, virkelig inneholdt et brudd med det tidligere system, således at det ble folkerepresentasjonen, der nå skulle få det endelige og avgjørende ord i statsstyrelsen, og at denne og ikke keiserens personlige vilje og ønsker fikk innflytelsen over regjeringens sammensetning.
Like overfor den blokk, der nå i den tyske riksdag har sluttet seg sammen om en fredsresolusjon om fred uten anneksjoner og uten erstatning, der – da sentrum også har sluttet seg om den – formentlig vil få majoritet i den tyske riksdag, har også Bethmann-Hollwegs holdning vært vaklende. Noe endelig eller avgjørende ord kommer ikke over hans lepper. Men de konservative og de alldeutsche∗ angrep ham med alle midler, og deres presse skydde ikke store ord i sin karakteristikk av ham, fordi de hadde mistanke om, at hans sympatier var hos dem, der ønsket en snarlig fred på det av blokken antydde grunnlag.
Når Bethmann-Hollweg nå trer tilbake, vil det bli meget interessant å se, om dette virkelig skal bli et systemskifte, eller om det bare er hans person, der er ryddet av veien.