Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1917
Kristiania 6. mai 1917
Min gamle venn og kompanjong Hieronymus Heyerdahl∗ fyllte i går 50 år og hadde samlet slekt og venner til middag. Det ble en belivet og stemningsfull fest av de sjeldne. Huset bugnet av de deiligste blomster, og telegrammenes antall var legio, bl.a. fra kongen∗. Der var en rekke sjeldent gode taler, der innlededes av verten, der ga en oversikt over sitt vita med takk til hver enkelt av dem, der hadde stått ham nær.
Gamle kaptein Müller∗, som førte det skip, med hvilket jeg som student gjorde en middelhavstur, hadde alltid som omkved: "Akk ja – lykken er som en blomme, den henger i ''noksagt''∗ på somme." Der kan kanskje være en del sannhet heri, men på Hieronymus passer dog bedre det gamle ordspråk: "Enhver er sin egen lykkes smed."
Oppdratt i et hjem, hvor moren tidlig ble enke efter en offiser∗ uten formue og satt igjen med en stor barneflokk, var tarvelighet og nøysomhet gode læremestre. Men i dette hjem, hvor jeg ofte hadde den lykke å vanke som ung student, hersket der alltid et lyst syn på livet, og der flokket alltid glad ungdom seg omkring den ungdommelige mor, der alltid følte med og for ungdommen.
Allerede som student måtte Hieronymus ta fatt på arbeidet, og med iver og en ukuelig energi har han arbeidet seg opp til den sjeldne posisjon, han nå inntar i vår by, hvis kanskje mest populære mann han for øyeblikket er. Som byens ordfører – ikke minst i jubileumsåret 1914 – innla han seg store fortjenester av byen, og hans vinnende vesen inntok både meningsfeller og motstandere. Men hans største gjerning er dog fremsettelsen av den store rådhusplan∗ med den dertil knyttede store regulering av strøkene ved Pipervika, der vil bringe denne bydel (der ved sin beliggenhet burde være et av byens vakreste partier, men som har vært et av de usleste og mest forsømte) frem til den posisjon, den fortjener å innta i hovedstadens fysiognomi, og som samtidig åpner den passasje ut til fjorden, der kan bringe befolkningen til å se og føle, at Kristiania i første linje er en sjøfartsby. Samtidig med fremleggelsen av disse planer kunne Hieronymus overrekke kommunen et fond på over 1 million kroner, som han under hånden hadde innsamlet hos byens borgere til planens realisasjon.
Også innen byens forretningsverden inntar Hieronymus en aktet og vel befestet posisjon, hvilket nylig fikk sitt uttrykk gjennom hans valg til direktør i det gamle ansette bankinstitutt Christiania Bank og Kreditkasse∗.
Hieronymus, som begynte med to tomme hender, er nå en efter norske forhold formuende mann.
Vi har vært kompanjonger i 22 år, og arbeidet sammen med ham har for meg vært en stor glede og tilfredsstillelse, og jeg er ham uendelig megen takk skyldig. I disse 22 år er der – som Hieronymus fremholdt i sin tale i går – ikke vekslet et eneste uvennlig eller bittert ord mellom oss, så vårt vennskap nok kan sies å ha stått sin prøve.
Jeg hadde ved festen i går husets frue∗ til bords, og jeg hadde den ære og glede å holde talen for henne. Hieronymus sa selv i sin tale, at av alle de gode kupp, han hadde gjort i livet, var dog det det beste, at han vant Minkas hjerte. Og sikkert er det nok også, at det har vært til ham uvurderlig nytte å ha hatt en så klok, hjertevarm og forståelsesfull hustru ved sin side gjennom livet. Og Hieronymus'' venner skylder henne også megen takk, ti vi har alltid, som jeg også fremhevet i min tale i går, hatt den sikre følelsen av, at de, som en gang hadde vunnet Hieronymus'' vennskap, også var blitt hennes venner for livet.