Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1917
4. mai 1917
Endelig i forrige måned er der også her i Norge offentliggjort en protest fra ca. 200 menn og kvinner av de intellektuelle kretser mot deportasjonene i Belgia og Nord-Frankrike.
Det heter i protesten at de lidelser, som i den senere tid er påført befolkningene i disse egner, hvis heltemot fra første stund har grepet alle siviliserte nasjoner, enda mer må påkalle den siviliserte verdens oppmerksomhet. Familiene blir atskilt, revet bort fra sin jord og utsatt for de største legemlige og sjelelige lidelser. Unge gutter på 17 år og oldinger på over 60 blir drevet fra sitt land, dømt til strengt arbeid, sultet og mishandlet. Mot alle disse mishandlinger er det, vi protesterer og uttrykker i menneskelighetens navn ønsket om, at der straks blir truffet forføyninger til, at de deporterte blir sendt tilbake til sine hjem.
Jeg har selvfølgelig av hele mitt hjerte vært med på å underskrive denne protest, der blant underskriverne teller de fleste av våre fremragende menn. Fra kunstens verden har vi dikterne Gunnar Heiberg∗, Hans E. Kinck∗, Johan Bojer∗, Nini Roll Anker∗, Nils Collett Vogt∗, Arne Garborg∗ m.fl., malerne Werenskiold∗, Gerhard Munthe∗, Eilif Peterssen∗, Wold-Torne∗, Jean Heiberg∗, Harriet Backer∗, Harald Sohlberg∗ m.fl., kunsthistorikeren Jens Thiis∗. Blant vitenskapsmennene er der navn som Fridtjof Nansen∗, Gerhard Gran∗, Chr. Collin∗, Ellen Gleditsch∗, Halvdan Koht∗, dr. Malm∗, A.W. Brøgger∗, Edvard Bull∗. Av politikere Konow (S.B.)∗ og Konow (H.)∗, Johan Castberg∗, Arctander∗, Thallaug∗ og Riddervold Jensen∗. Av regjeringen finnes der ingen, der har villet underskrive, likeså lite som noen av Høyesteretts medlemmer har villet være med på å protestere mot disse brutale rettskrenkelser.
Man forteller meg, at "Kölnische Zeitung" har offentliggjort underskrivernes navn med truende bemerkninger, om at de nok skal bli husket. Tyskerne tror visstnok fremdeles på, at deres terrorisme skal kvele frie meningsuttalelser også utenfor deres land. Men der tar de feil.
At der skal bli tatt noe særlig hensyn til disse adresser fra tyskernes side, gjør vi oss ikke overdrevne illusjoner om. Men "vi er overbevist om, at en fri tilkjennegivelse av, hva vi tror er rettferdig, er en betingelse for et folks frihet og rett til å leve. Av den grunn bør det belgiske folk få å vite, at det har vår fulle medfølelse i sine lidelser".
Den intellektuelle verden i de nøytrale staters fordømmelse av disse voldsgjerninger har dog gjort et visst inntrykk. Der er i alle fall fra Tyskland kommet telegrammer i den siste tid om, at keiseren∗ har befalt, at deportasjonene skal stoppes. Men riktignok forlyder det, at det i alle fall hittil ikke har vært gjort.