Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1917
2. februar 1917
Det avvisende svar, ententemaktene har gitt på det tyske såkalte fredsforslag, har sikkerlig i Tyskland vakt stor skuffelse. Min bror Jakob∗, der besøkte Eleanor∗ i Dresden i julen, fortalte meg, da han kom hjem, at Eleanor, mens han var der, hadde hatt brev fra den tidligere tyske minister i Kina, baron Mumm von Schwarzenstein∗, der nå under krigen arbeider i det tyske utenriksministerium, i hviket denne meddeler, at freden er nær. Han fant de betingelser Tyskland nå ville gå med på, ydmykende for Tyskland, og der var et stort parti, der absolutt var imot en sånn fred. Keiseren∗, der under krigen er blitt meget religiøs, ønsket imidlertid nå fred, og han mente at fienden, til tross for alle taler og avisartikler i motsatt retning, likeledes ønsket det, da krigstrettheten overalt var like stor.
Ententemaktenes absolutte avvisning og særlig de krav, de har fremmet i sitt svar på Wilsons∗ note, har derfor vakt en stor forbitrelse. Og man har vært på det rene med, at den lille rest av hensynsfullhet i krigsførselen fra Tysklands side, som muligens ennå var tilbake, måtte forsvinne. Nå gjaldt det rikenes "eksistens". Og der måtte gjøres noe, der kunne bringe den hungrende befolkning til å holde ytterligere ut, efterat de store løfter om, hva det erobrede Romanias rike forrådskamre skulle bringe dem av matvarer m.v., hadde vist seg å være det rene bløff.
Hva der sto tilbake var da den hensynsløse ubåtkrig, hvis formål er å avskjære alle Englands forbindelseslinjer og ved utsulting av denne nasjon, som tyskerne anser som sin farligste motstander og som den der stiller seg kraftigst i veien mot en fred, å fremtvinge freden. Ved å forespeile befolkningen at dette mål kan nås i løpet av noen måneder, vil man legge en demper på den rådende utålmodighet.
Tyskerne har derfor nå erklært ikke alene Englands, men også Frankrikes og Italias kyster blokkerte og etablert en faresone, innen hvilken ethvert ikke alene fiendtlig, men også nøytralt skip vil bli torpedert uten varsel, uansett hva skipet fører av last, og uansett om det er på vei til fiendtlig land.
At en blokade ved hjelp av ubåter aldri kan bli effektiv, og at etableringen av en sånn blokade derfor er stridende mot all folkerett, sjenerer selvfølgelig ikke den regjering, der jo alltid på politikkens område har handlet ut fra den maksime: Makt går foran alt.
Når tyskerne vil hevde, at ubåtene er et nytt våpen, for hvis anvendelse der således ennå ikke har dannet seg folkerettslige regler, hører selvfølgelig sånn tale ingensteds hjemme. De regler, der engang er fastsatte for nøytrale makters beskyttelse under krig, kan selvfølgelig ikke oppheves eller forandres, fordi der oppfinnes et nytt krigsvåpen som ubåtene. Når der settes visse grenser for de krigførendes rett til å senke nøytrale skip og under enhver omstendighet gjør det til plikt, at besetningen først må bringes i sikkerhet, så kan disse regler i all fornufts og all menneskelighets navn ikke gjøres avhengig av, hvilke angrepsmidler den krigførende anvender mot det nøytrale skip. Rolig å la folkene på et fredelig, nøytralt handelsskip gå døden i møte, uten at der av den torpederende røres en finger for å bringe hjelp, kan ikke annet enn virke opprørende for alt, hva der må anses som forlengst hevdvunnen internasjonal rett og all menneskelig følelse.
Det blir formentlig ingen nasjon der mer enn den norske vil få følelsen av det skrekkregimente, der nå skal etableres på havet av den tyske keiser. Avdekket alle fraser er det til Norge et bud om, at enten får vi risikere en massetorpedering av våre skip med tap av våre kjekke sjømenns liv, eller vi skal sitte og fryse. Ti skal vi hente våre kull og vårt korn, må vi gjennom den av tyskerne etablerte faresone.
Nå får vi også føle det tyske skrekkregimente i dets fulle utstrekning, og harme og sorg vil reise seg i enhver god nordmanns bryst mot den nasjon, der i sin maktbrynde setter seg ut over all lov og rett.
Den norske regjering vil naturligvis sende den tyske regjering en platonisk protestnote, hvorefter vi atter vil legge hendene i skjødet og rolig lukke øynene til for de redsler, der snart vil bringes beskjed om fra havet.