Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1917




1. januar 1917

Da jeg i dag avla en visitt hos den franske minister i legasjonen, fortalte han meg, at han nettopp hadde mottatt telegram fra det franske utenriksministerium med meddelelse om ententemaktenes svar på det tyske fredsforslag, hvilket svar i forgårs av Mr. Briand, den franske utenriksminister, på samtlige regjeringers vegne ble overlevert den amerikanske ambassadør i Paris, men hvorom våre aviser ennå ikke har erholdt noen meddelelse.

Noten fremholder til en begynnelse meget sterkt, at Tyskland, som har fremkalt den krig, som de allierte gjorde alt for å forhindre, ikke bør kunne bestemme når freden skal sluttes og på hvilke betingelser. Et forslag, som det av sentralmaktene fremsatte, er for øvrig intet virkelig fredstilbud. Det inneholder intet om, på hvilke betingelser, de er villige til å slutte fred, og det må derfor nærmere karakteriseres som en krigsmanøver enn som et fredstilbud.

Hensikten med forslaget kan derfor alene være å søke å villede opinionen i de allierte land og å søke å sette splid mellom disse og videre å søke å innvirke på og intimidere opinionen i de nøytrale land, hvis sympati sentralmaktene skjønner, at de har tapt i stadig større og større utstrekning på grunn av sin krigsførsel; krenkelsen av Belgias nøytralitet, den hensynsløse undervannsbåtkrig, deportasjonen av den sivile befolkning fra Belgia og Nord-Frankrike, og tvangen mot de undertrykte befolkninger til å delta i krigsarbeid mot sitt eget land.

Noten hevder videre, at når tyskerne og de med dem forbundne, i sin note til de allierte proklamerer seg som seierherrer i krigen og nå viser til krigskartet og alene det europeiske, så uttrykker dette kart alene den rent ytre og foreløpige stilling, men ikke de krigførendes virkelige maktstilling i øyeblikket.

Noten slutter med, at noen fred ikke er mulig, så lenge der ikke foreligger noen forsikring om, at der vil ytes oppreisning for alle rettskrenkelser, erkjennelse av nasjonalitetsprinsippets rett og de små staters rett til en fri eksistens, og sålenge der ikke er gitt noen sikkerhet for, at der vedtas regler, som én gang for alle undertrykker, hva der gjennom så lang tid har truet nasjonenes sikkerhet, og gir en effektiv garanti for verdensfreden.

Som det var ventet, inneholder således ententemaktenes svar et rent og klart avslag på sentralmaktenes forslag om å innlate seg i fredsforhandlinger, uten at man har noensomhelst visshet for, hvilke betingelser, der bys. At så måtte bli tilfelle, er så meget mer klart, som der efter fredsforslagets frem­settelse både av keiseren selv og av lederne for store politiske partier i Tyskland er falt store og hånende ord. Såvel fra konservativt hold som fra de nasjonalliberale forkynnes det åpenlyst, at på Belgia må Tyskland aldri gi slipp, og at det også ville være vanvidd å gi slipp på de nå okkuperte rike gruvedistrikter i Nord-Frankrike.