Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1916
31. desember 1916
Det er under mørke fremtidsauspisier, at det gamle år går til ende. Ingen øyner ennå enden på den gigantiske verdenskrig. Tvertimot er det det sannsynligste, at den neste år vil bli voldsommere enn noensinne, og at der vil bli massakrer og blodsutgytelser, som i redsler vil overgå alt, hva menneskeheten hittil har opplevet.
Her hjemme blir forholdene vanskeligere og vanskeligere. De tyske ubåter senker vår tonnasje hensynsløst og uten å sørge for mannskapenes redning, våre tilførsler vanskeliggjøres for hver dag, og dyrtiden blir mer og mer trykkende.
Men tidens alvor synes å gå sporløst hen over den største del av befolkningen. Materialismen og nytelsessyken sitter i høysetet – penger og luksus er den ting, tankene kretser om. Og ikke bare i de høyere kretser. Også fra arbeidernes kretser er all idealisme sopt bort. Selvoppgivelsens banner har de heist, og følelsen for nasjonal verdighet eksisterer ikke mer for dem. De proklamerer åpent, at hvilke krenkelser og ydmykelser vi enn måtte bli utsatt for fra den ene eller annen side, har vi kun å stikke sverdet i skjeden og bukkende ta imot, hva der vederfares oss. Selv krenkelse av vår fosterjord må ikke møtes med våpenmakt.
Det er med vemod, man må konstatere, hvilken endring der er foregått i livssyn og tankegang i den siste menneskealder i denne retning.
Ennå i 1871 under Paris'' beleiring kunne den store arbeidervenn og dikter Victor Hugo∗, sikker på ikke å møte motsigelser, utslynge sitt:
Que par la honte seule un peuple est obscuré
-----
Nous garderons l''honneur, le reste nous l''offrons.∗
Hoffsjef Rustad∗ talte jeg med i dag. Han fortalte om sin reise til Wien som kongens representant ved keiser Franz Josefs∗ begravelse. Tross det spente forhold var han overalt blitt mottatt med stor vennlighet.