Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1916
20. desember 1916
Hverken av rikskansler Bethmann-Hollwegs∗ store tale i riksdagen eller i den tyske presse kan man finne noe som helst holdepunkt for, på hvilke betingelser Tyskland vil tilby fred. Det fremholdes tvertimot, at disse ikke kan antydes eller offentliggjøres, førenn den eventuelle fredskonferanse er trådt sammen. At under disse omstendigheter ententemaktene ikke uten videre kan akseptere det tilbud om fredsforhandlinger, som Tyskland gjennom nøytrale gesantskaper har tilstillet ententemaktene, er på forhånd gitt. Det ville, som Lloyd George∗ uttalte i det britiske parlament, være som å stikke hodet inn i en snare.
Efter min ringe formening burde ententemaktene først og fremst provosere Tyskland til å antyde de betingelser, hvorpå det kunne ønske å vente fred og derefter fremme sitt svar.
Så vel den engelske som den franske presse anser keiserens fredstilbud som et tegn på svakhet til tross for alle de store ord, denne og hans kansler har smykket dets fremsettelse med. Det uttales likefrem, at Tyskland, hvis det virkelig følte seg så sterkt, som det sier, ikke ville foreslå fredsforhandlinger, men fortsette kampen uten hensyn til freden og til menneskeheten, inntil det selv kunne diktere fredsbetingelsene.
At man i de største kretser av det tyske rike oppriktig lengter efter å få fred, anser jeg for gitt. Og at tidspunktet for en sådan nå ville være det gunstigst mulige for sentralmaktene, kan jo heller ikke være tvilsomt. At tyskerne har ment, at et fredstilbud nå også ville gjøre et ikke lite dypt inntrykk i de nøytrale land og bidra til et omslag i den for tyskerne lite sympatiske stemning, der har rådd i disse, er vel også sannsynlig. Men jeg tror, at de allierte tar feil, når de alene vil tyde fredsforslaget som et tegn på svakhet. Til tross for at store deler av det tyske folk virkelig hungrer, og de tyske erobringer i Romania visselig ikke har skaffet de forråd, tyskerne håpet på, for å forhindre matnøden, er Tysklands militære posisjon imidlertid så sterk, og det tyske folks offervilje så stor, at der ennå ikke kan tales om noen svakhetstilstand der.