Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1916
14. desember 1916
Vi har i disse dager hatt besøk av Mr. F. Baldensperger∗, professor i sammenlignende litteratur ved Sorbonne i Paris, som hadde vist Alliance Française∗ den velvilje å holde et foredrag her på gjennomreise fra Stockholm. Det var et meget interessant bekjentskap. En stillferdig, sjeldent sympatisk mann. Av ytre mer en germansk type, skjønt familien, til tross for det noe tyskpregede navn, er helt ut fransk. Professor Baldensperger har ligget 2 år i skyttergravene i Verdun som kaptein og har sett alle krigens redsler på nært hold. For ham sto det ikke tvilsomt, hvem der ville gå ut av denne gigantiske verdenskamp som den endelige seierherre.
I går hadde jeg den ære å introdusere ham for et tettfyllt auditorium i universitetets gamle festsal, hvor han holdt et fengslende foredrag om "Choses et mots de France"∗. I sitt åndfulle kåseri fremholdt han franskmennene som de store ordkunstnere, der like ned til folkedypet har en naturlig evne til å finne rammende ord og uttrykk for sine tanker og følelser. Og ikke minst under de store kriser, nasjonen har gjennomlevet. Det korrekte ord og den korrekte tale er noe hellig, en franskmann nødig ser krenket.
De epokegjørende begivenheter munner gjerne ut i en diktning, når de er av den betydning, at menneskene mener, at de bør bevares i folkenes erindring. Således napoleonstiden i Victor Hugos∗ diktning og Tolstojs∗ store roman ”Krig og fred”, krigen 1870–1871 i Zolas∗ og brødrene Marguerites[sic]∗ romaner.
Den verdenskrise, Frankrike nå gjennomlever, har visstnok ennå ikke avfødt noe sådant epos. Enkelte av Frankrikes mer bekjente forfattere som Paul Bourget∗ og Marcel Proust∗ m.fl. har visstnok vist oss flere sider av krigen i deres siste bøker. Men ingen av dem har skapt den riktige bok om krigen.
Men i brev, gjennom det levende ord – replikker som alltid vil bli stående – eller en enkelt handling – le beau geste – vil man finne fragmenter til den store epopée, der sikkert en gang vil komme.
Han leste dette vidunderlige brev fra en mor til den kaptein, der meldte hende hennes eneste sønns død under kampen for det elskede fedreland – vitnesbyrd om en sjel, fullt på høyde med antikkens mest selvoppofrende kvinner:
"Jeg takker Dem for det brev, De sendte meg, jeg takker Dem for, hvor skånsomt De meddelte meg det grufulle, som har hendt. I min sorg har jeg dog en stor trøst. I sytten år har jeg kjempet for, at ingen sykdom skulle rive min gutt fra meg. Jeg er stolt over å ha seiret, stolt over, at han har fått lov til å dø for fedrelandet. Det er min store trøst i min sorg." – La grande consolation!
Eller en replikk. Under et besøk, en del korrespondenter fikk lov til å gjøre ved den franske front, spurte en spansk journalist en fransk bonde, hva det egentlig var, han kjempet for i denne fryktelige krig, og han fikk det svar – verdig å risses inn i historiens tavler: "Pour en peu plus de gentilesse dans le monde, Monsieur!"∗
Og så til slutt: Den unge løytnant, som så sine kamerater i naboskyttergraven ligge strakt til jorden av fiendens kuler ute av stand til ytterligere forsvar, og som i et øyeblikks vanviddsanfall fant uttrykk for den grandioseste patos, når han kommanderer: "Debout les morts!"∗
Det åndfulle foredrag fulgtes med den mest levende interesse. Skjønt professor Baldensperger kom inn på både ord og foreteelser fra den store krig, kom der ikke over hans lepper noe hatsk eller uteskende ord mot fienden, og det er helt riktig, hva en journalist skriver i dag, at et dannet publikum i Berlin eller Wien ville kunne ha sittet under hans kateter uten å komme i annen affekt enn beundring for gallisk esprit som det umistelige ferment i europeisk åndsliv.
Efter foredraget var professor Baldensperger min gjest ved en supé i Grand Hotel. Da vi spaserte nedover Karl Johans gate fra universitetet, utdeltes der ekstrablader på gaten med meddelelse om, at keiser Wilhelm hadde utstedt følgende armébefaling: "I følelsen av den seier, som I har vunnet ved Eders tapperhet, har jeg og herskerne av de med oss forbundne stater gjort fienden fredstilbud. Om det derved tilsiktede mål vil nåes, får stå derhen. I har fremdeles med Guds hjelp å holde stand mot fienden og slå ham!" At der i disse dager var noe i gjære i Tyskland, har man vært på det rene med. Riksdagen var sammenkalt til ekstraordinær samling, og det bebudedes, at rikskansleren ville komme med oppsiktsvekkende meddelelser her. At der skulle komme et fredstilbud, virker dog som en overraskelse. At tyskerne har funnet øyeblikket gunstig for fredsforhandlinger nå, da de – i alle fall tilsynelatende – har vunnet store seire, og de kan peke på et for dem fordelaktig krigskart, er utvilsomt. Men likeså visst er det, at det motsatte er tilfelle for ententen, og at dens makter skulle være tilbøyelige til å innlate seg i fredsforhandlinger nå, er derfor ikke å vente. Det var også professor Baldenspergers mening. Alt avhenger jo imidlertid av de forslag, der måtte fremkomme fra tysk side, om tyskerne da overhodet vil legge kortene på bordet.
Professor Baldensperger fortalte mange karakteristiske trekk fra sitt liv i skyttergravene. Av de tyske soldater mente han, at de sachsiske regimenter sto høyst i kultur og som følge herav også i sedenes mildhet. Det hadde et par ganger hendt, at de franske soldater av sachserne var underrettet om, at de nå måtte ta seg i akt, fordi prøysserne nærmet seg.
Baldensperger var forbauset over, hvor svenskene og den svenske presse i særdeleshet var tysksinnet. Han fortalte som et morsomt eksempel herpå om en samtale mellom den spanske minister∗ og et medlem av den svenske regjering. Den spanske minister sa, at han 2 ganger daglig mottok tyske aviser. Det svenske regjeringsmedlem protesterte og sa, at det var umulig. De tyske aviser kom iallfall kun en gang om dagen. Hvortil den spanske minister smilende svarte, at han daglig mottok både "Nya dagligt Allehanda"∗ og "Aftonbladet"∗.