Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1916




4. september 1916

I går kom jeg hjem fra et par ukers tur på Vestlandet sammen med min venn dr. Eyvind Bødtker. Vi var for det meste begunstiget av godt vær, så turen helt igjennom var vellykket. Vi var først på Vatnahalsen en 5–6 dager, tok derfra ned Flåmsdalen og over Sognefjorden til Balholm, hvor vi var 3 á 4 dager. Derfra med dampbåt til Lærdalsøren og opp til Maristuen, hvorfra vi besteg Suletind, så med automobil opp til Tyin og derfra ned til Fagernes og hjem.

Når unntas hotellet på Vatnahalsen og Lindstrøms hotell på Lærdalsøren, er der fremdeles et sørgelig primitivt stell på våre hoteller. Kun prisene er europeiske. Godt smør og god melk skulle man i det minste kunne forlange ute på landsbygda. Men selv dette kunne man ikke oppnå. De fleste steder måtte man betale 30 øre ekstra for et glass blå, sur melk til frokost. Det er trist, at man ennå ikke er kommet videre frem, da Norge – hvis det fikk brakt sine hoteller opp til europeisk målestokk – har alle betingelser for å kunne bli turistlandet for exellencer. På Lindstrøms hotell var det en glede å kunne konstatere, at kjøkkenet fremdeles beherskedes av gamle Hanna Winsnes'' oppskrifter.

Balholm, hvor jeg ikke har vært på 23 år, syntes enda vakrere enn det sto for meg i erindringen. Det er et fortryllende sted, hvor naturen i de klare solskinnsdager, vi var der, synes nesten sydlandsk. Den minner i meget om Lac Lemans omgivelser. Intet under, at mange utlendinger foruten norske har bygd seg villaer der og kommer tilbake år efter år. Jeg traff teatersjef Fahlstrøm der. Han har sikret seg en henrivende tomt, hvor han vil bygge seg et lite hus til neste sommer.

Blant villaeierne er maleren professor Hans Dahl. Jeg gjorde hans og hans tyskfødte frues bekjentskap. Deres sønn, der likeledes er maler, er gift med en fortryllende ung, engelsk dame, og de har sin villa like ved de gamles. Forholdet mellom familiene var dog meget vanskelig på grunn av deres forskjellige sympatier under krigen.

På Balholm møtte jeg min gamle venninne fru Dagny Kroepelien født Gran, der var den gamle muntre og elskverdige. Jeg spilte bridge et par aftener med henne og en tysk-englender Mr. Holzapfel, der lever i landflyktighet nå under krigen. Han er født tysker, men naturalisert englender og har en stor fabrikk for bunnstoff til skip i England. Han er gift med en englenderinne og hans barn, som også var der, var fullstendig engelske. Av frykt for å bli internert måtte han imidlertid hurtigst forlate England og flakker nå om på hoteller her i Norge. Da jeg ikke er videre stiv uti engelsken, forsøkte jeg å tale tysk med ham, men han svarte alltid på engelsk.

Der hadde vært en enorm reisetrafikk på Vestlandet i sommer, mest norske og skandinaver, så det hadde vært meget vanskelig å skaffe plass på hotellene. Heldigvis var reisetrafikken nå avtatt meget, så vi overalt med letthet fikk plass. Vi traff ikke mange kjente. På Maristuen spiste vi en dag middag med Gunnar Heiberg og frue samt hans 2 søstre. De kom fra Jotunheimen og skulle inn til Amla for å se de Heibergske samlinger og avlegge et besøk på den gamle slektsgård. Også han var fortvilet over den slette levemåte på hotellene.

Forøvrig gjorde vi bekjentskap med en jødisk grosserer fra København, Levysohn, og hans meget smukke og intelligente datter. Vi treftes på forskjellige steder, og vi hadde megen hygge av dem. De var meget bereiste og intresserte for alt og alle. De fortalte, at København var som en forvandlet by nå under krigen. Byen var oversvømmet av tyskere og russere, og gulasjbaroner og jobbere hadde likesom tatt byen i besittelse, så københavnerne selv holdt seg mest mulig hjemme.

Fra Jotunheimen og hjemover hadde vi følge med en svensk heradshöfding Österlöf, der – mirabile dictu – ikke var germanofil, men ententevennlig. Han sa også selv, at han dannet en ren unntakelse i sin slekt- og vennekrets. Han mente dog, at der tross alt skrål ikke var noen som helst utsikt til, at Sverige ville vike bort fra den strenge nøytralitet.

-----

På Sognefjorden fikk vi efterretningen om, at Romania hadde erklært Østerrike-Ungarn krig. Forhåpentlig vil det lede til, at krigen kan forkortes, skjønt den rumenske armé jo ikke nyter noen særlig anseelse.