Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1916
14. juli 1916
I formiddag var jeg i den franske legasjon for å overbringe mine gode ønsker i anledning av nasjonaldagen.
Minister Chevalley∗ var for noen dager siden kommet tilbake fra et opphold i Frankrike. Han hadde besøkt frontene og hadde hatt lengere samtaler både med ministerpresident Briand∗ og general Joffre∗.
Han uttalte, at man overalt i Frankrike nå var ganske overbevist om å seire. "Nous les aurons" het det overalt.
Den franske nasjonaldag blir i Paris i dag for første gang efter krigens utbrudd feiret med stor høytidelighet og prakt. I den store revue, som alltid er dagens clou, vil foruten franske tropper også delta avdelinger av de engelske, russiske og belgiske armeer.
Mange gode ønsker vil i dag sendes Frankrike og det franske folk fra den ganske verden. Gjennom mange år har det vært miskjent og baktalt som et folk i dekadense – og ikke blott av dets fiender, men dets soldater og også den hele befolkning har nå i disse krigens vanskelige år vist den ganske menneskehet, at det har bevart hele sin stolte og mandige energi, og at det nå kanskje mer enn noensinne fortjener vår alles beundring. Uten bravader, rolig og sterkt har landet reist seg mot den overmodige fiende i en "union sacrée"∗, og dets soldater har kjempet med et heltemot, der aldri har vært overgått.
Mer enn noensinne vil det nå stå klart for alle Frankrikes venner – og også langt utenfor disses krets – at dets ødeleggelse eller ydmykelse ville være et tap og en ulykke for den hele menneskelige sivilisasjon. Intet land har som Frankrike gått i bresjen, hvor det gjaldt å oppta kampen mot en urettferdighet, selv om den ikke var øvet mot det selv, og vi små nasjoner har ingen troere venn enn det franske folk og dets våkne rettferdighetsfølelse.