Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1915
25. november 1915
I går fulgte jeg kammerherreinne Ida Gade∗ født Rehbinder til hennes siste hvilested.
Med kammerherreinne Gade forsvinner en av de siste skikkelser fra l''ancien régime. Hun hadde holdt seg forbausende godt like til det siste, og når man så hennes kjente skikkelse på gaten, skulle man ikke tro, det var en dame, der nærmet seg de 80, men snarere en dame i 60-årsalderen. Hun må i sin ungdom, da hun ferdedes ved Karl 15s og Oscar 2s hoffer, ha vært en strålende skjønnhet. Hun hadde ingen nordisk type, så snarere helt sydlandsk ut.
Jeg har først kjent henne i hennes eldre dager, da mange skuffelser og sorger hadde skyllet inn på henne. Men hun bevarte et ungdommelig sinn like inn i alderdommen. Hun var, som prosten Lunde∗ sa ved hennes bisettelse i går, en steil karakter, og hun hadde alltid vanskelig for helt å slutte seg til noen. Men der var dog en egen sjarme over henne, som ikke kunne unnlate å gjøre inntrykk.
Nettopp i disse dager utkommer hennes mor, oberstinne Rehbinder∗ født Thranes memoarer fra begynnelsen av det 19. århundre, utgitt av hennes døtre – foruten fru Gade den svenske baronesse Wrangel∗.
Jeg traff forleden i en middag på Holmenkollen en ung finsk frue, baronesse Silfverhjelm∗ født von Born. Hun ga et mørkt bilde av tilstanden i Finland nå for tiden. Aldri hadde det russiske regimente vært hårdere og strengere der enn nå under krigen, og det tiltross for at befolkningen til en begynnelse hadde stillet seg ytterst lojalt like overfor Russland under krigen. Finske embetsmenn slepes nå hyppigere enn noensinne til russiske fengsler under de forskjelligste påskudd. Hennes bror var nettopp som ved et under sluppet levende ut fra et fengsel i Petrograd, hvor koleraen hadde gjort svære herjinger. Ingen aviser slapp inn i landet, så befolkningen intet visste om krigens gang med unntakelse av, hva der fantes herom i de sterkt beklippede og sensurerte finske blader.
Helsingfors var helt under russisk regimente, og det russiske element dominerte på alle offentlige steder. På restauranter og kafeer måtte landets egne børn pent vente, til de russiske herrer var servert osv.
Selv blant fennomanene∗ gikk der derfor nå en sterk tyskvennlig strømning, og mange finner var reist ut av landet, og når de først var ute av det, reist til Tyskland for å kjempe under de tyske faner.