Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1915
Kristiania, 13. oktober 1915
De første valg til Stortinget∗ er nå for en stor del ferdige og viser med stor tydelighet, at det Gunnar Knudsenske ministerium∗ fremdeles nyter folkets tillit, og at de siste tiders begivenheter i ingen henseende har vakt det norske folk. Kun i hovedstaden og de omliggende landdistrikter, altså i de kretser, hvor man har ministeriet på nærmere hold og har hatt bedre anledning til å se og høre, hva der foregår, spores der en stigende misbilligelse av dets politikk. I Nordland, på Vestlandet og Sørlandet hersker der ubetinget tillit til dets ledelse.
Den omstendighet at landet ved krigens utbrudd og mange måneder efter var uten tilstrekkelig kornforsyning og militært sett så slett stilt som mulig, at det til tross for alle advarsler var forsømt i rette tid å oppta statslån, så sådanne måtte opptas efter krigens utbrudd og i dyre dommer, har her intet inntrykk gjort. Det har neppe engang her vakt noensomhelst forargelse, at Gunnar Knudsen∗ den dag, Tyskland erklærte Russland krig, og alle andre så situasjonens alvor klart, reiste på ferietur til Borgestad og oppholdt seg der "den sorte søndag".
Krigen har tilfeldigvis hittil særlig takket skipsfarten brakt mange penger til landet, bønderne har kunnet avsette sine produkter til stigende priser, arbeidslønningene har vært høye, så dyrtiden ikke har vært for følelig for arbeidsklassen, og hvorfor skulle man da ikke være tilfreds?
Og så har venstres folkemøtetalere og presse proklamert høyt og lavt, at når vi hadde det så godt og hittil hadde kunnet holde oss utenfor krigens redsler, så skyldtes dette ikke minst, den ting, at Nils Ihlen∗ sitter som utenriksminister. Og der har som følge herav dannet seg den legende utover landet, at han er en eminent og uerstattelig dyktighet, hvis vedbliven på sin plass likesom er en betingelse for, at Norge skal gå fritt og frelst ut av verdenskrisen. Intet har lettere for å vinne tiltro ute i folket enn sådanne legender.
Dertil kommer, at det konservative parti denne gang hadde satt opp et program, der alene kalte på folkets offervillighet til sikring av dets fremtid, mens venstre og sosialistene også i disse alvorsfulle tider hadde lokket med lange løfteprogrammer, hvor alle krav og særmeninger var betenkt med lokkemat.
Å stille krav til offer og forsakelse for å sikre folkets selvstendighet og sikre det mat, i tilfelle ulykken skulle bryte inn over oss, forutsetter igjenholden og en noblesse i tenkemåten, der ikke kan ventes av en valgmasse, når de bare har fylt det 25. år.
Sosialistenes avvæpningsprogram, ved hvilket det stiller seg i motsetning til sosialistene i andre land, later ikke til å ha virket avskrekkende på deres meningsfeller, der formentlig er enig med sin partifelle stortingsmann Brun i Trondhjem i, at fedrelandet ikke er verd to sure sild. Kun her i Kristiania og muligens i Bergen og Trondhjem har sosialistenes fedrelandsløse program skilt dem av med noen stemmer. Overalt ellers er der en betraktelig fremgang for sosialistene i de avgitte stemmer, om de enn muligens ikke vil få flere representanter enn på forrige storting.
Det har vakt en viss oppsikt, at den unge advokat Emil Stang∗, statsminister Emil Stangs sønn, i Trondhjem ved syndikalisten Tranmæls∗ side har talt for avvæpningsprogrammet.
En viss betydning for det konservative partis ringe hell ved valgene må også tillegges den ting, at fhv. statsminister Bratlie∗ på ny er dukket opp på den politiske arena og er blitt stilt i høyres første krets, Uranienborg.
Bratlies navn virker – uvisst av hvilken grunn – som en rød klut utover landsbygden, og heller ikke innen sitt parti nyter han noen popularitet. Han er utvilsomt en uegennyttig politiker med stor arbeidskraft og en viss dyktighet på enkelte områder, men han er ingen statsmann. Hans opportunisme og mangel på prinsipper ledet under hans førelse av høyre, da dette parti sammen med de frisinnede hadde majoriteten i Stortinget, til dette monstrum av en lov, som reguleringsloven av august 1911∗ er, hvor man forgjeves vil lete efter et ledende prinsipp, og hvor man ofret alle realiteter for å kunne henge seg i, at i plenum var det av de herskende foreslåtte grunnlag reddet.
Hans ganske lettflytende foredrag mangler som regel også de poenger, der kan bli stående. Det er ganske karakteristisk i så henseende, hva Nils Vogt∗ en gang fortalte meg. Da Bratlie ble statsminister, gjennomlette han hele Stortingstidende for å finne en uttalelse av Bratlie av blivende verd, som kunne ledsage hans biografi. Men forgjeves.