Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1915
Kristiania, 8. oktober 1915
Situasjonen på Balkan begynner nå å bli temmelig broket, og synes å utvikle seg på en måte, der kan bli betenkelig nok for de allierte. Bulgaria har definitivt sluttet seg til sentralmaktene og forbereder sit anfall på Serbia, som også trues av tyske og østerrikske hærer, og at dette lille prøvede land i lengden skulle kunne stå seg mot en sånn overmakt, er jo utenkelig. I Grekenland, hvor Venizelos∗ atter var kommet til makten, syntes det fastslått, at landet ville komme sine sebiske brødre til hjelp og handle i full overensstemmelse med de allierte. Og så setter kongen∗ seg atter mot Venizelos'' politikk og skifter på ny ministerium. Det heter nå, at det vil stille seg nøytralt, om enn en mot de allierte "vennlig" nøytralitet, og at det ikke finnes at casus foederis∗ foreligger med hensyn til traktaten med Serbia.
Det tapre serbiske folk forlates således i nødens stund av alle, og for de allierte selv å bringe det noen effektiv hjelp, vil – særlig efter Grekenlands holdning – bli meget vanskelig, skjønt det heter, at de allierte landsetter tropper i Saloniki.
At stillingen på Balkan er en stor skuffelse for de allierte og er kommet som en overraskelse, synes alt å tyde på, og fremgår også av mine tidligere refererte uttalelser av den franske minister∗ for ikke lenger enn en måned siden.
-----
Jeg fikk meg i går tilsendt med posten en bok – forsendelsen bar finsk frimerke – der utgir seg for å være en dagbok, ført av keiser Wilhelms venn grev Axel von Schwering∗, der også deltok i keiserens norgesreise like før krigens utbrudd i fjor. Boken har som tittel ”Keiseren uten maske”. Grev Schwering, der utgir seg for å ha vært en venn av keiser Wilhelm∗ fra barndommen av, forteller i sin dagbok om sine samtaler med keiser Wilhelm i de måneder, der gikk forut for krigen, hvilke samtaler stiller det klart at keiseren – også før mordet i Sarajevo – var fullt på det rene med, at den store europeiske krig nå skulle komme. Tysklands lange og planmessige forberedelser for den store krig var tilendebrakt – mens motstanderne ennå ikke var ferdige. Keiseren lot i sine samtaler skinne igjennom, at Tyskland nå satt inne med krigsmaskiner, som ville forskrekke verden og spre død og ødeleggelse rundt seg i en utstrekning, som ingen tidligere hadde ant. Keiseren pukker stolt på, at som hans store bestefar hadde skapt den tyske armé, var det ham, der ville få æren for å ha skapt det tyske artilleri.
Og keiseren river i sine samtaler med denne fortrolige venn helt masken fra ansiktet og røper at den legende, som har dannet seg om ham som fredskeiseren, der satte sin ære i å ha opprettholdt freden i Europa og gjort alt for å forhindre fredsbrudd, når noe sånt truet, ikke stemmer med det virkelige forhold. I alle de 25 år han har sittet som tysk keiser, har han aldri et øyeblikk sluppet av sine tanker det mål med våpenmakt å gjøre det tyske rike større og rikere, så det kunne forståes for all verden, at Tyskland uomtvistet var verdens mektigste rike, og at intet annet land burde gjøre det rangen stridig. Hans mål var gjennom alle disse år å etablere det tyske verdensherredømme.
Vennen er forferdet ved å oppdage det ansikt, der har skjult seg bak den keiserlige maske. Forgjeves søker han å legge det klart for sin keiserlige venn, hvilket uhyre ansvar han pådrar seg ved å slippe krigens onde ånder løs i Europa, og hvilket vågespill det er. Han begir seg til generalstabssjefen von Moltke∗, der også er mot krigen, men som også har det klart for seg, at keiseren nå vil krigen og som fortalte, at han på keiserens direkte spørsmål, om den militære situasjon i Tyskland nå var sånn, at seieren for de tyske våpen efter all menneskelig beregning var sikker, hadde måttet gi keiseren det svar, som han fant var overensstemmende med sannheten: Tyskland ville seire.
Grev von Schwering blir fortvilet over å oppdage, at hans keiserlige venn er en ganske annen, enn han har villet utgi seg for, og at han har spilt under falskhetens maske, idet han for utenverdenen har villet spille rollen som Europas fredsmegler, mens hans virkelige tanke i alle disse 25 år bare har vært å bli "den store erobrer", når tidspunktet var kommet til, at Tyskland militært var så sterkt, at alle sjanser var for, at det ville kunne gå seierrikt ut av den med så megen energi og planmessighet forberedte krig. Grev Schwering finner efter denne oppdagelse, at livet er lite verd å leve for ham, alt styrter sammen for ham, og han fylles av motbydelighet, og da Tyskland så uten hensyn til sitt gitte ord rykker inn i Belgia og piner og herjer dette stakkars land, flyter begeret over, og han tar selv sitt liv, idet han dog først sender sin venn keiseren et brev, fylt med all den bitterhet og bebreidelse, som har bemektiget seg ham ved dette dobbeltspill fullt av renker og falskhet.
Det hele høres jo atskillig besynderlig ut, og jeg har ikke hittil kunnet få rede på grev Schwering og hans forhold til keiser Wilhelm.
Men det er i denne forbindelse vel verd å erindre, at den gamle kloke franske minister i Berlin, Mr. Cambon∗, også atskillig tid før krigen utbrøt, innsendte rapporter om denne keiser Wilhelms forandrede sinnstilstand, hvori meddeltes, at keiseren syntes å begynne i betenkelig grad å slå på sitt sverd, mens han før hadde flytt over av fredelige forsikringer. Særlig karakteristisk i så henseende er keiserens uttalelser til kong Albert av Belgia∗ under hans besøk i Berlin – uttalelser som falt i generalstabssjefen general von Moltkes nærvær.
En ting, som såvidt vites ikke har vært særlig påaktet, bør også noteres.
Da det belgiske kongepar i 1913 oppholdt seg i Liège i anledning av en nasjonal festlighet, sendte keiser Wilhelm en av sine generaler til Liège for å vise den belgiske konge en spesiell oppmerksomhet. Denne tyske general var ingen annen enn general von Emmich∗, erobreren av Liège i 1914.