Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1915
Kristiania, 20. september 1915
I går aftes kom vi så tilbake fra vår meget interessante tur til Stockholm og fant gudskjelov alt vel hjemme.
Den siste dag i Stockholm benyttet vi også vel.
Mens vi under Laurins∗ guide en tidligere dag hadde besett Stockholms eldste kirke – Storkyrkan∗ (eller St. Niclas, som er dens opprinnelige navn), beså vi den siste dag den svenske hovedstads nyeste kirke, Engelbrektskyrkan∗.
Storkyrkan var, siden jeg sist så den, blitt restaurert av arkitekt Lilljekvist∗, og denne restaurering var – pietetsfullt som den var foretatt – for en gangs skyld vellykket. De røde romspillarer opp gjennom kirkens skip sto meget godt til de i hvitt og gull holdte benkerader. Det interessanteste ved besøket i denne kirke var dog å få se lybekkeren Bernt Notkes∗ herlige gruppe, ”St. Göran og dragen”∗ (fra det 15. århundre), som efter mange omskiftelser nå er havnet i denne kirke, hvor dens plass også rettelig er. Det er et genialt kunstverk, den tyske kunstner (som dog var bosatt i Stockholm) under en lykkelig inspirasjon har utført til minne om Sten Sture∗ og hans svenske hærs seier over Kristian 1∗ og danskene. Den seier, som befridde Stockholms borgere fra det tyske åk, og bl.a. hadde til følge, at Stockholms stad ble fri den nedverdigende bestemmelse om, at det halve antall av byens borgermestre og råd skulle være tyskere.
Partiet ved Storkyrkan med det kgl. slott og det Oxenstiernska hus∗ i borggården og med den gamle bebyggelse langs den trange Västerlånggatan er i høyeste grad egenartet og pittoresk. Det er som et helt lite stykke middelalder.
Engelbrektskyrkan er en av de vakreste moderne kirker, jeg har sett, der tjener dens byggmester, arkitekten Wahlman∗, til største ære. Allerede dens beliggenhet på en fjellknaus – heldigvis har man her hatt øynene åpne for verdien av det kuperte terreng i en by og ikke latt dynamitten forflate alt –
virker dominerende, og dens slanke tårn rager høyt opp og sees overalt i byen. Ved siden av selve kirken ligger menighetshus og kirketjenerens bolig, oppført i samme materiale som kirken, og ved sin arkitektur og beliggenhet tjener disse hus til å ha kirkens egen skjønnhet. Arkitekt Wahlman har i dette arrangement øyensynlig vært påvirket av angelsaksisk arkitektur. Også kirkens indre er særdeles vakkert, svenske billedhuggere, malere, kunstsmeder og sølvsmeder har øyensynlig anstrengt seg for hver på sitt område her å prestere det ypperste, så at kirken kan stå der som et tro bilde av, hva svensk kunst og håndverk kunne prestere på kirkekunstens område i begynnelsen av det 20. århundre.
Og vi fikk uvilkårlig en beklemmende følelse av, hvor fattige vi er hjemme hos oss i sammenligning hermed. De siste kirkebygninger i Norges hovedstad skal såvisst ikke kunne fylle noen med stolthet.
Efter besøket i Engelbrektskyrkan kjørte vi hen til Östermalms nye skole∗, arkitekt Östbergs∗ så meget omtalte storverk fra den senere tid.
Det er også en praktfull bygning, og enda mer imponerende vil den virke, når den gamle skolebygning, der ennå står der og delvis dekker bygningens fasade blir nedrevet, hva nok nå er hensikten.
I trappeoppgangen finnes prins Eugens∗ praktfulle bilde, ”Sol över staden”, og i etasjen over et karakteristisk freskomaleri av Wilhelmson∗. Her finner man også en prektig gruppe av Milles∗.
Den siste dag i Stockholm spiste vi middag alene hos Laurins og reiste om aftenen inn til Intima teatern∗, hvor vi så Gustav Wieds∗ uoppslitelige skuespill ”Erotik”∗. En god forestilling, der virket vel så godt som hjemme ved det mer dempede spill, uaktet Snilds fremstiller her ikke på langt nær nådde opp til Hauk Aabels∗ strålende gjengivelse av denne type.