Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1915
Stockholm, 17. september 1915
I går tok vi til Mariefred∗ for å bese Gripsholm slott∗, hvor jeg ikke har vært, siden jeg var i Stockholm til foreldrenes sølvbryllup.
Siden da har slottet gjennomgått en restaurering under arkitekt Lilljekvists∗ ledelse. Men der må sies om denne som om så mange andre restaureringer, at det er tvilsomt, om der er vunnet noe derved. Særlig er dette tilfelle med den største sal i slottet, den såkalte rikssal, hvis restaurering efter en innskrift på en nyoppført kamin i salens indre ende er bekostet av Oscar 2 i begynnelsen av 90-årene.
Men det gamle ærverdige slott med dets enestående portrettsamling er jo alt tiltross imponerende og intressant.
Vi hadde dessverre dårlig vær, så vi ikke kunne nyte de vidunderlige omgivelser fullt ut, men måtte innskrenke oss til å spasere litt om i den vakre gamle park.
Aftenen tilbrakte vi på Dramatiska teatern∗, hvor man så den nylig avdøde danske forfatter Hjalmar Bergstrøms∗ skuespill ”Provdagen”∗. Repertoaret på dette teater i disse dager har ikke vært meget innbydende, og heller ikke opptrer noen av teaterets dyktigere krefter. Men vi måtte jo se teateret.
Det nye Dramatiska teatern er bygd av arkitekt Lilljekvist i hvit marmor, og tar seg efter min mening særdeles godt ut og virker festlig, skjønt jeg hører, at de artistiske feinschmeckere her i staden ikke er særdeles henrykt over dets arkitektur. Det står iallfall høyt over operabygningen. Dets ytre er smykket med særdeles vakre skulpturer av Milles∗ og Christian Eriksson∗.
Dets indre er praktfullt og rummer sådanne perler som Carl Larssons∗ deilige plafondbilde ”Dramaets skapelse”. Også foyeren er særdeles stilig. Salongen er vakker, men virker noe kold, og jeg finner salongen i vårt nasjonalteater mer hyggelig og festlig.
Hjalmar Bergstrøms skuespill er ganske behendig laget – særlig 2. akt, hvor den unge student, da han for første gang endelig er nådd til å bli buden på ball i "den frie verden", som han så lenge har higet efter, plutselig står overfor sin far, der i en annen tjeners forfall i siste øyeblikk er engagert som livtjener, og da denne får et apoplektisk anfall fornekter ham, virker ganske dramatisk. Men den hele handling er usannsynlig og melodramatisk. Da den unge student erfarer, at hans far er død om natten, stiger angeren over, at han har fornektet ham, opp i ham, og han beslutter å forlate landet. Dette meddeler han en venn av seg, der er ansatt på samme advokatkontor, og gir ham samtidig nøkkelen til advokatens pengeskap. Vennen, der hører til "de frie", og hvis pengeaffærer er derangerte, benytter, da en kreditor strengt presser på, anledningen til å bemektige seg den nødvendige sum i pengeskapet. Prinsipalen, der har vært den fattige students velgjører, setter, som rimelig er, pengenes forsvinnen i forbindelse med studentens plutselige avreise og føler seg opprørt over en sådan utakknemlighet.
Efter mange års forløp vender studenten, der har arbeidet seg opp, hjem til sitt fedreland fra sin utlendighet for å grunne en posisjon for seg hjemme. Hans første besøk gjelder vennen, der nå er avansert til dommer i kriminalsaker. Tilfellet gjør, at vennen nå ser seg nødt til å åpenbare for ham, hva han har gjort. Da han ser, at alle steder er lukket for ham hjemme, hvis hans prinsipal ikke blir opplyst om det sanne forhold, krever han i den første vredes oppblussen, at vennen skal gå til bekjennelse likeoverfor denne. Da han er blitt roligere, beslutter han imidlertid å vende tilbake til det fremmede land uten å si noe, idet han derved mener å ha sonet sin brøde like overfor faren og brakt det nødvendige offer.
Dette er hovedtrekkene i dette danske skuespill, der fikk en jevnt dyktig utførelse, uten at der ytedes noe fremragende på noe punkt. Best spilte Gösta Hillberg∗ – den bekjente skuespillers sønn – som studenten.
Men der er over svensk skuespillkunst noe visst sjablongmessig, der for oss, der er vant til den norske spillemåte, virker som unatur og i lengden stereotypt.