Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1915




Stockholm, 15. september

I det herlige høstvær i går tok vi en tur til Saltsjöbaden og spaserte omkring der og nøt den smilende natur. Store villakvarterer er vokst opp der, siden vi sist var der ute.

Vi beså den nye kirke, som bankdirektør Wallenberg, den nåværende utenriks­minister, og hans norskfødte frue har oppført og skjenket menigheten. I et sidekapell var allerede anbrakt sarkofagen for giverne ved deres dødelige avgang.

Kirken ligger dominerende med en herlig utsikt og er et imponerende byggverk i granitt. I det indre, som er holdt i nærmest byzantinsk stil, finnes prektige freskomalerier og billedhuggerarbeider, bl.a. av Milles, samt prektige kunstsmedarbeider, i hvilke svenskene synes å stå høyt.

Efter å ha levnet kirken kjørte vi litt omkring i villakvarterene.

Aftenen tilbrakte vi i Oscarsteatern, hvor vi så en av tidens vanlige operetter, "Madame Szibill", der særlig utmerker seg ved, at man gir seg til å danse på de mest umotiverte steder. Stykket var smukt oppsatt, og en finsk gjest, herr Adolf Niska, som storfyrst Konstantin tok seg briljant ut og sang fortrinnlig.

-----

I formiddag skaffet Laurin oss leilighet til å bese bankdirektør Thiels villa på Blockhusudden på Djurgården med de bekjente kunstsamlinger.

Det var noen høyst interessante timer, vi tilbrakte der. Thiels samlinger av moderne svensk malerkunst er så omfattende, at de formentlig gir den beste oversikt over denne, som man overhodet kan få. Og det samlede inntrykk, man får, når man forlater dem, er, at den svenske malerkunst står i første rekke i moderne kunst, og at der her er en farveglede og festivitas, som gir den et helt eget særpreg, forskjellig fra den samtidige norske og svenske kunst, og samtidig har man den velgjørende følelsen av, at de svenske malere også er dyktige tegnere og ikke ofrer tegningen for alene å virke med farvene, som våre hjemlige malere så ofte gjør.

I det Thielske galleri er særlig Bruno Liljefors og Carl Larsson sterkt representert – den siste bl.a. med det briljante portrett av hans gamle far. I en av de øvre etasjer hadde fru Thiel et lite kabinett holdt helt i hvitt og med hvite møbler og med en rekke fortrinnlige mindre malerier av Carl Larsson med hans utmerkede portrett av husfruen selv som midtpunkt. Det var et for­tryllende værelse, som det var helt vanskelig å løsrive seg fra.

For øvrig var alle mer fremragende svenske moderne malere representert. Der var en rekke malerier av Zorn, Eugène Jansson, Karl Nordström og Nils Kreuger – en maler, jeg kjenner fra hans utstilling i Norge for mange år tilbake, og hvis kunst allerede da virket sterkt på meg. Hans eiendommelige prikking på maleriene virket jo egenartet og litt uforståelig, men der var en stemning over hans verker, som tok en fangen. I sine senere verker har han dog forlatt denne malemetode, og efter min mening har hans verker derved kun vunnet i friskhet uten å tape noe av sin stemning.

Et interessant bekjentskap å gjøre var den nylig avdøde svenske maler Normans[sic] malerier, dem jeg aldri før har sett noen av.

Det, som kanskje grep meg sterkest, var dog Ernst Josephsons malerier. Han var sikkert en av samtidens genialeste malere, og det er trist å tenke på, at vanviddets mørke la seg over ham, midt som han sto i sin rikeste produksjon. Der er en sjelsdybde og en fargesans over hans kunst, som virker betagende, og som gjør, at den for alltid er innprentet i ens erindring og bringer en vibrering i beskuerens sinn, der er kunstens høyeste triumf.

I en av salene er samlet også en rekke representanter for utenlandsk moderne kunst. Her er bilder av Gauguin, van Gogh og et ganske fortrinnlig bilde – noen revolusjonstalere – av Daumier. Her er også vår egen Munch representert med flere bilder, således et av den syke unge pike, der imidlertid står atskillig tilbake for det i vårt nasjonalmuseum, samt bilde av en gruppe damer på broen i Åsgårdstrand, som har vært utstilt oftere hjemme, men som jeg aldri har kunnet riktig goutere.

I hagen foran Thiels villa har man en rekke av Gustav Vigelands billedhuggerverker i bronse, og som styrker oss i overbevisningen om, hvilken genial kunstner vi eier i ham.

-----

I aften har vi budt Thorsten Laurin og frue til å spise med oss på Hasselbacken.