Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1915




Stockholm, 14. september 1915

Middagen hos Laurins var meget hyggelig. Gjestene var Laurins bror, den kjente kunstkritiker Carl Laurin og frue, der er professor Clasons datter, hans søster Elsa – vår gamle venninne – og hennes mann dr. Henning Waldenström, friherrinne Anna Trolle til Trollenäs, født friherrinne Leijonhufvud, en annen skånsk godseierfrue, fru Stjernsvärd født von Rosen, kanslirådet Westman, som vi kjente fra den tid, han var legasjonssekretær i Kristiania, min gamle venn hovrättsråd Axel Edelstam, maleren Wallanders enke fru Gerda Wallander, der selv også er en fremragende malerinne og har utført briljante stock­holmske gatepartier, herav særlig hennes ”Riddarholmstorget i snöväder” vil være kjent fra gjengivelser, samt endelig kunstkritikeren dr. Gauffin, der nettopp har fullført et arbeid om prins Eugen og hans kunst.

Thorstein Laurins villa ligger på Djurgården like ved det gamle utferdssted Bellmansro og er oppført av den kjente arkitekt Östberg. Villaens ytre med det grønne teglstenstak og bekledningen med trefliser efter amerikansk mønster tiltalte meg ikke særlig, men det indre var ganske overordentlig vakkert og oppfylt av en rekke sjeldne kunstverker. I hallen, der er holdt i helt hvitt, har man, når man kommer inn, rett mot seg Carl Larssons store bilde ”De mina”, som virker helt festlig, og som straks setter en i stemning. Her finnes dessuten et sjeldent vakkert bilde av Josephson fra 80-årene: et bilde av en dame med en blomsterbukett i hånden. I spisestuen dekkes veggene av Zorns verker. På den ene kortvegg hans kjente maleri fra en parisomnibus og på den annen hans portrett av Coquelin cadet. På langveggene flere av hans beste raderinger. Ganske fortrinnlig er hans radering av den franske madame Simon og likeså en av kong Oscar 2. – Få eller ingen i samtiden har kunnet frembringe så sjelfulle ting med radernålen. Det er farlig å spå, men jeg tror ikke, jeg tar feil, når jeg tror, at hans raderinger vil minnes og beundres atskillig lengere frem i tiden enn hans malerier. Laurin har samlet flere hundre av disse raderinger, der må representere en hel formue. Jeg var nemlig innom Björks kunsthandel forleden, og han viste meg flere av disse raderinger, der sto i en pris av 1 700-2 000 kroner.

Det hyggeligste værelse i villaen er dog det store biblioteksrom, fylt av bøker i sjeldne og praktfulle bind, malerier og billedhuggerverker. Her finnes et stort bilde av Eugène Jansson fra Stockholm i nattstemning. Werenskiolds store bilde av hans frue og svigerinne ved vinduet i Werenskiolds villa ved Lysaker, et praktfullt bilde av Karl Nordström m.m. Over peisen Rodins byste av August Strindberg, et ytterst karakteristisk verk.

I den lille salong finnes flere av Carl Larssons verker, deriblant det yndige bilde av kunstnerens lille datter sittende med pianoet arbeidende med sine skalaer.

Efter den belivede middag sang dr. Gauffin til luth flere Bellmanske og Frödingske dikt og gamle franske folkeviser. Han har en vakker stemme og er dessuten en sjarmant diseur.

Ved kaffen kom jo samtalen uunngåelig også inn på krigen, og det var straks kjennelig, at stemningen var absolutt på Tysklands side hos alle uten unntakelse, skjønt der jo her var mennesker fra de forskjelligste kretser og åndsretninger. Jeg fikk imidlertid et bestemt inntrykk av, at sympatien for selve Tyskland ikke i og for seg var så stor som animositeten mot Russland. De fremholdt alle, at Sveriges historie måtte stille det klart for dem, at Russland var deres arvefiende, der hadde berøvet dem stykke for stykke av deres tidligere besittelser utenfor det egentlige Sverige. En innvending om, at der jo nå i mer enn 100 år ikke hadde vært tatt noe aggressivt skritt like overfor Sverige, fant intet gehør. De fremhevet den russiske politikk i Finland som rettet mot Sverige, og det vidtdrevne spioneri fra russisk side i Sverige i de senere år viste hensikten. At der i årene før krigen hadde vært ansatt ikke mindre enn 12 personer ved den russiske legasjon i Stockholm, et antall der ikke sto i noe som helst forhold til, hva forbindelsen mellom disse land krevde, hadde også bidratt til å øke mistanken og frykten.

De såkalte "aktivisters" propaganda for, at Sverige aktivt skulle delta i krigen på tysk side, betegnedes imidlertid av alle som det rene fantasteri, der ikke hadde noensomhelst støtte i oponionen eller blant ansvarlige politikere. Hverken i regjering eller riksdag fantes der en eneste mann, der ville være med på noe sådant. Den eneste der kunne mistenkes for lyster i den retning var riksmarskalken, greve Douglas, der jo også er stor tysk godsbesitter; for øvrig kunne aktivisternes tall regnes på de 5 fingrer.

For Frankrike hadde man kun sympati, og man var forbauset over dette lands moralske kraft, efter i desennier å ha hørt den falske tale om dets dekadense og lettlivethet. Men det var mest det sedvanlige uttrykk, at det er "synd om Frankrike", der hørtes. Frankrike har ikke behov for denne "pitié", der prekes på alle gatehjørner, istedetfor den respekt og beundring, dets hele opptreden under denne krig har krav på.