Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1915
Kristiania, 2. september 1915
Russerne er stadig på tilbaketog. Praktisk talt er hele Galicia∗ rømmet. Polen er i tyskernes hender, og det samme er tilfellet med store deler av østersjøprovinsene. Mitau∗ er tatt og Riga∗ truet. For utenforstående ser det således ut, som om krigen var tapt for russerne, og at tyskernes håp om en separatfred med Russland må bli til virkelighet.
Jeg hadde imidlertid i dag visitt av den argentinske konsul i Moskva, herr Jean Muraour∗ (der brakte hilsener fra min venn, den franske visekonsul der, Mr. L. Arque∗), som er kommet hit efter et besøk ved de russiske fronter og i storfyrst Nikolais∗ hovedkvarter. Han ga meg et annet syn på stillingen.
Han fortalte, at han efter selvsyn kunne forsikre meg om, at de russiske soldaters moral til tross for nederlagene var utmerket, og at der blant soldater og offiserer ikke eksisterte krigstretthet eller fredsønsker. Alle uttalelser om, at troppene ved den stadige retrett var blitt demoraliserte, var det rene oppspinn. Der fantes visstnok i Petrograd et germanofilt parti – vesentlig representert av de mange der boende opprinnelig tyske slekter – der ville fred og vennskap med Tyskland, men dette parti var sikkerlig uten enhver innflytelse, til tross for at de hadde representanter også i tsarens nærmeste omgivelser. Og selv om det utrolige skulle skje, at dette parti skulle få keiserens øre, ville en fred ikke bli tålt av det øvrige Russland. I Moskva ville der i samme øyeblikk bli revolusjon.
Den russiske armé manglet for øyeblikket ammunisjon, men dette ville bli avhjulpet i løpet av et par måneder.
Man var imidlertid forberedt på tyskernes videre fremtrengen. Muligens ville de nå helt til Smolensk∗ – og i nord til Petrograd. Men selv om tyskerne tok hovedstaden, ville russerne ikke gi seg. Først hvis Moskva ble truet, ville der bli fare på ferde. Der var som en folkebevegelse mot tyskerne, som intet kunne stanse. Man var villig til å ofre alt. De russiske godseiere ga selv sine tjenere ordrer om å sette deres slott i brann, når tyskerne nærmet seg.
Herr Jean Muraour hadde i våres også vært i Bukarest∗ og lærte, at der ikke var spørsmål om annet, enn at Romania sluttelig ville gå med ententemaktene. En rumensk minister hadde fortalt ham, at kong Carol∗ ved krigens begynnelse hadde forsikret keiser Wilhelm om Romanias tilslutning til sentralmaktene. Da han forela dette for sitt ministerråd, ble han imidlertid desavuert, hvorefter han hulkende skulle ha utbrutt, at man nå ødela hans livs skjønneste drøm. Det er vel ikke så forunderlig, at han fremdeles har følt som tysk fyrste. I gremmelse trakk kong Carol seg tilbake til sitt slott ute på landet, hvor han som bekjent døde kort tid efter.
Også den franske minister∗, som jeg talte med forleden, var fullstendig sikker på alle balkanstaters tilslutning med unntakelse av Bulgaria. Men heller ikke dette land, trodde han, ville opptre aktivt på sentralmaktenes side.
Herr Muraour hadde også vært noen tid i Stockholm. Han var forbauset over, hvor sterk den tyskvennlige strømning der var – vesentlig av russerfrykt. Jeg tror også, at det er meget kortsynt av svenskene så sterkt å demonstrere sitt russerfiendtlige sinnelag.
Ti selv om russerne i denne krig skulle lide et nederlag, så vil dette så overordentlig rike og utviklingsdyktige folk snart være på fote igjen, og jeg tror, det da ville ha vært bedre for Sverige, om det ikke hadde demonstrert sin russerfiendtlighet så sterkt. Jeg må forøvrig gi den svenske herre rett, som sa om sine landsmenn, at han ikke kunne forstå, at de av frykt for å bli drept gikk hen og begikk selvmord. Ti seirer Tyskland stort i denne krig, får de skandinaviske land nok føle, at deres selvstendighet og uavhengighet mer er til på papiret enn i virkeligheten.