Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1915
Finse∗, 20. august 1915
Jeg tilbringer som vanlig en uke til her oppe for i "den store stillhet" å finne hvile og fred. Jeg foretar mine lange spaserturer daglig inn i fjellene og som oftest i ensom majestet. Her er i år betydelig færre gjester enn vanlig selv så sent på sommeren, og av utlendinger er her kun svenske og danske, men disse er også i majoritet. Sammen med universitetsstipendiat Vangensten∗ og noen svensker var jeg i går oppe på Hardangerjøkelens topp. Da der var sterk motvind og sneen var svært løs, var turen nokså strabasiøs, og da vi endelig kom til topps, kom tåken anstigende, så vi kun glimtvis fikk anledning til å nyte det herlige rundskue. Dagen i forveien hadde Vangensten og jeg imidlertid en prektig tur til St. Paul∗.
-----
Som lektyre her har jeg med en bok, som jeg fikk tilsendt fra Paris noen dager, før jeg reiste hit opp. Det er en bok, forfattet av en tysk forretningsmann∗, og utgitt på et forlag i Lausanne av en sveitsisk professor ved universitetet der, med tittel "J''accuse"∗. Den tyske forretningsmann gir uten omsvøp sitt lands makthavere – særlig kronprinsen og de prøyssiske generaler – skylden for, at det kom til krig. Uten å beskylde de prøyssiske generaler likefrem for økonomisk interesserthet fremhever han dog sterkt, at disse generaler som regel enten er store godseiere eller utgått fra disse familier, som regelmessig ved kriger gjør store og gode forretninger og derfor ikke har øynene åpne for all den ulykke, krigen ellers medfører for forretningsliv og industri. Han står helt uforstående overfor den massesuggesjon, der har brakt hans landsmenn – også store deler av intelligentsiaen til å tro, at krigen er påført Tyskland mot dets vilje og alene er et renkespill av dets motstandere. Han gjennomgår nøyaktig forhandlingene på de forskjellige Haagkonferanser og forhandlingene mellom England og Tyskland om innskrenkninger i flåterustningene og særlig fremheves, hvorledes alle foranstaltninger, der er søkt gjennomført for å minske de mer og mer trykkende forsvarsbyrder og også verdensfredens sikrende, alltid har støtt på Tysklands motstand, mens stormaktene på den annen side har gitt forslagene sin tilslutning.
Og endelig den egentlige casus belli: Østerrikes ultimatum til Serbia∗. Aldri er der prestert et mer uforskammet krav til en selvstendig stat, og aldri har en suveren stat gitt et mer imøtekommende og ydmykt svar på en sådan note enn Serbia. Når Serbia gikk inn på så godt som alle Østerrikes fordringer, skjedde det alene efter et overordentlig sterkt påtrykk av Russland, Frankrike og England. Hvorledes i all verden kan da noe menneske med noenlunde dømmekraft kunne tvinge seg til å tro, at disse makter ønsket krigen.
Og viser ikke Tysklands unnvikenhet og tvetydige svar på alle ententemaktenes uavlatelige forsøk på å søke freden opprettholdt selv efter den østerrikske gesandts avreise fra Belgrad og krigserklæringen mellom Serbia og Østerrike, at det allerede var et fait accompli mellom Tyskland og Østerrike, at nå ville man ha krigen. Og når Tyskland vil søke å skjule seg bak, at det intet formådde like overfor Østerrike, viser forangående kjensgjerninger, at det kun er et skalkeskjul. Ti det er jo en bekjent sak, at Østerrike ikke ville respektere Bukarestfreden∗ av 1913 og alene ble tvunget dertil ved Tysklands vilje i motsatt retning. Og Giolittis∗ avsløringer i det italienske kammer om Østerrikes hensikt i 1913 å anfalle Serbia, viser det samme. Intet fornuftig menneske vil kunne innbilles, at Østerrike da i 1914 hadde turt ta de skritt, som alle visste ville fremkalle en verdensbrann, hvis det på forhånd ikke visste, at Tyskland under omstendighet ville stille seg ved dets side og på forhånd hadde gitt det sitt tilsagn herom. Det er jo også ytterst karakteristisk, at Tyskland i sin hvitbok omhyggelig har unngått å medta de fleste av de diplomatiske aktstykker, der er utvekslet mellom det og Østerrike – og også har undertrykket de viktigste telegrammer fra den russiske tsar til keiser Wilhelm, og som stiller den russiske keisers fredsvilje utenfor tvil. Telegrammet er jo senere offentliggjort av den russiske regjering.
Forfatteren behandler også med mange treffende bemerkninger det så meget fremhevede tyske krav om å skaffe seg den fornødne "Platz in die Sonne" – å skaffe seg kolonier for å få plass for overskuddet av dets stadig voksende befolkning. Forfatteren lar her statistikken tale. Mens antallet av tyske utvandrere i årene 1880–1890 beløp seg til mellom 1 á 200 000 mennesker, var antallet i det siste 10 år sunket ned til 10 á 12 000. Antallet av tyskere i de tyske kolonier innskrenker seg til det forbløffende lite tall av ca. 30 000. Importen og eksporten til de tyske kolonier utgjør ca. 0,5 % av Tysklands samlede import og eksport. Han mener derfor, at skriket om nødvendigheten av nye kolonier for Tyskland ikke er diktert av noen nødstilstand. (Jeg må i denne forbindelse erindre en uttalelse til meg fra en tysk industrimann: "Hva skal vi med flere kolonier? Vi har jo London, den beste koloni vi kan ønske oss.")
Tvert imot er forfatteren i tvil om, hvorvidt de allerede ervervede kolonier har brakt Tyskland noen økonomisk vinning, og om Bismarck∗ ikke så rett, da han frarådet ervervelsen av kolonier.
Tysklands sanne kolonister er, mener forfatteren, de tyske forretningsmenn og ingeniører, som før krigen hadde satt seg fast i London, Paris, Petrograd, Rio de Janeiro, Buenos Aires og De forente stater, og som med sin energi, dyktighet, arbeidsomhet og nøysomhet der opparbeidet store markeder for tyske varer og tysk industri og i mange retninger utkonkurrerte landets egne sønner. Deres arbeid har vært den virksomste støtte for den rivende utvikling av Tysklands handel og industri, som verden i de siste par menneskealdrer med stigende beundring har vært vitne til. Men det er nettopp alt dette, som makthaverne i Tyskland ved den krig, de nå har fått istand, setter på spill.
Forfatteren nevner også – og visstnok ikke uten grunn – som en medvirkende årsak til krigen, at hoffet og militærpolitiet med bekymring har sett den voksende demokratiske bevegelse i Tyskland og har ment, at den lettest ville stanses ved en krig.