Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1915




Dresden, 12. april 1915

Canalettostrasse 8

Mammas død har tatt svært på Eleanor, der elsket henne, som var hun hennes egen mor. Kort efter mammas død mistet hun så en gammel venn av hennes familie, Mr. Theodore Davis, som hun nesten betraktet som sin pleiefar, da hun alt fra barn av tilbrakte år hos ham. Hvert år, når Mr. Davis kom fra sitt vinteropphold i Egypt, tilbrakte hun også noen uker sammen med ham, snart i Dresden, snart i London eller Paris. Mr. Davis, der var meget rik, har også innsatt Eleanor som en av hovedarvingene i sitt testament – et testament, som det for øvrig later til, at der nå vil oppstå forskjellige tvistigheter om.

Allerede før var Eleanor meget svak – hun har ikke vært utenfor sin dør siden oktober måned, og hun var derfor nå meget nedfor og svært nervøs.

Hennes eldste sønn Theodore, der ennå ikke har fylt 19 år, har allerede ved krigens begynnelse latt seg naturalisere som tysker og har meldt seg som frivillig. Han har i de siste 3 år sammen med 4 andre tyskere gått på skole på det kgl. slott i Dresden sammen med prins Ernst Heinrich, og skulle da, hvis krigen ikke var kommet på, vært ført frem til studenteksamen i år. Da han kom tilbake til Dresden fra Fanø noen dager efter krigens utbrudd, hadde de 4 andre meldt seg som frivillige, og han fant det å være sin moralske plikt å følge deres eksempel. I flere måneder ekserserte han så i leiren i Döberitz, kom så tilbake til Dresden, og i den siste tid har han som fanejunker selv inneksersert rekrutter. Han er nå tysker med liv og sjel, og hver aften, når han kom tilbake fra kasernen, var han trist over ennå ikke å være trukket ut for å gå til fronten. Lykkelige ungdom! Måtte ikke illusjonene briste for hurtig!

Her i Dresden føler man i det hele tatt, at man er nærmere krigsteateret. På gatene sees enda flere soldater og enda flere krigsinvalider enn i Berlin. I den store utstillingsbygning i Grosser Garten – vis-à-vis den villa hvor Eleanor bor – er der innrettet lasarett, og haven og parken er full av syke i de timer, her er litt sol. Eleanor forteller, at alle hennes venninner er opptatt med sin tjeneste som sykepleiersker – gifte og ugifte, yngre og eldre. Skjønt hun jo i sitt hjerte har overveiende engelske sympatier, er hun imponert av og beundrer den offervillighet, den selvforsakelse og det samhold, som besjeler alle samfunnets klasser her.

I Dresden er der jo en tallrik engelsk koloni, særlig er villabyen Plauen et tilholdssted for englendere, der her kan leve mer billig, men dog stands­messig enn hjemme i England. De fleste av dem, der ikke i tide sørget for å komme seg vekk, er nå internert som sivile fanger i fangeleiren ved Ruhleben eller Königsbrück.

I går eftermiddag kom den sachsiske utenriksministers frue, grevinne Vitzthum født grevinne Harrach, til te hos Eleanor, og jeg var forbauset over, at konversasjonen den hele tid gikk på engelsk. Det var en meget likefrem og tekkelig dame. I konversasjonens løp kom jeg til å uttale, at krigen i alle fall fremkalte mange gode egenskaper hos de krigførende. Hun mente imidlertid, at det overveiende var de slette, der fikk overtaket ute blant de kjempende.

Hverken kongen av Sachsen eller noen av hans sønner deltar – i motsetning til de andre tyske fyrster – aktivt i krigen. De sachsiske prinser er visstnok ute ved fronten, men i annen linje, og ingen av dem har noen kommando. Kongen er nå forøvrig upopulær. "Nicht sehr intelligent, aber wirklich ein guter Mensch" heter det stadig om ham – og det er jo slett ikke så lite enda.