Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1915
Berlin, 9. april 1915
Hotel Kaiserhof∗
Jeg har oppholdt meg her noen dager til møte med de tyske medlemmer i direksjonen i a/s Glommens Træsliberi∗ og Hafslund∗.
Reisen hit ned gikk til tross for krigens tider som vanlig. I Warnemünde∗ var passvisitasjonen jo temmelig rigorøs, og man måtte tømme alle sine lommer, der derefter ble grundig undersøkt til like med overtøy, ja like inntil hattebremmen og hatteforet, men alt ble gjort høflig og korrekt av offiserer og soldater. Der ble kun inntatt to og to til undersøkelse, og ventetiden i det i anledningen oppførte treskur med en svær osende ovn i midten var jo både lang og lite behagelig, men der var ingen grunn til å klage.
På veien fra Warnemünde til Berlin fikk vi se de første tegn til, at vi befant oss i et land i krig. På en av stasjonene måtte vi stanse for å avvente ankomsten av et lasarettog. Det var vogn efter vogn fulle av sårede, der lå i hengekøyer. Det Røde Kors'' søster gikk nettopp rundt med mat til de syke. Mange av dem snudde seg i sengen og viftet til oss med et lite smil i de bleke ansikter. Vi så operasjonsvognen, et feltapotek og et stort kjøkken i full virksomhet i lasarettoget.
Senere, efter at det var blitt mørkt, passerte vi den store fangeleir ved Güstrow∗, hvor der skal være internert ca. 20 000 fanger. Vi så kun skinnet fra de svære elektriske lamper, som lyste opp i landskapet, og kastet lys over de mange rekker av fangebarakker.
På stasjonen i Berlin var det umulig å få fatt i en automobil, og vi måtte vente lenge, før vi kunne kapre en drosje og komme avsted til hotellet. Og de stakkars øk, som var forspent, var så magre, at vi kunne se ribbene stikke frem. Friedrichstrasse, hvor livet ellers pulserer så sterkt i de sene aftentimer og utover natten, var, da vi passerte den ved 11-tiden, nesten mennesketom. Når reisende således har villet fortelle, at livet i Berlin går sin vante gang som midt i "Friedenszeiten"∗, og at det i hovedstaden er umulig å merke noe til, at landet befinner seg midt i en fryktelig krig, så er der atskillig overdrivelse deri.
Da vi hadde vasket oss, gikk vi ut for å få litt aftensmat og havnet i Pschorr-Bräus∗ store lokaler. Her var det proppfullt av mennesker, og spisekartets overflødighet vitnet om, at der ikke var noen mangel på fødevarer, og prisene var heller ikke i noen henseende avskrekkende.
Det første, jeg måtte gjøre, om morgenen igjen efter ankomsten var å fremstille meg for en medaljebehengt eldre herre i Kaiserhofs vestibyle for å få utlevert brødkort for dagen. Først med dette i hånd kunne jeg få min frokost. Dette brødkort kan anvendes overalt i Berlin, hvor man spiser. Den følgende dag må det tilbakeleveres i hotellet, og man får seg et nytt utlevert. For meg er det mer enn rikelig, jeg har alltid flere kuponger tilbake, når jeg igjen avleverer det. Til å begynne med smakte "krigsbrødet" ganske godt og også de små rundstykker, der var tilsatt med et betydelig kvantum poteter. Men begge deler lå så tungt i magen, at jeg senere er gått over til kun å spise kavringer, idet man i stedet for et brødstykke kan få seg utlevert en kavring.
Møtet med de tyske direktører og den østerrikske dr. Koller∗ løp meget godt av. De var alle vennligheten og forekommenheten selv, og vi fikk intet inntrykk av noen animositet mot oss nordmenn, skjønt det var blitt sagt oss, at tyskerne hadde et bestemt inntrykk av, at de alminnelige norske sympatier var på de alliertes side, og at vi ikke som svenskene var deres svorne venner.
Det var jo uunngåelig å "tale krig". Tyskerne var seierssikkerheten selv. De mente, at hele krigen ville være over i oktober måned, og at tyskerne til den tid ville ha fått bukt med alle sine motstandere. Men de var på det rene med, at krigen ville bli frykteligere og frykteligere. Hva man hittil hadde opplevd, var kun en begynnelse. Særlig lot det til, at de håpet meget på følgene av den av Tyrkia proklamerte "hellige krig", når muselmennene i de franske og britiske kolonier hadde fått beskjed om denne proklamasjon.
Den østerrikske dr. Koller var ikke fullt så modig. Han innrømmet åpent – øyensynlig til de tyske herrers fortrydelse – at tilstanden i dobbeltmonarkiet var meget miserabel både militært og økonomisk sett. Til krigen mot serberne, der jo var den egentlige grunn til verdenskatastrofen, hadde østerrikerne overhodet ingen tropper å avse.
De betrodde oss imidlertid, at tyskerne i disse dager sendte 900 000 mann ned til Karpatene∗ for å hjelpe østerrikerne og for å innlede en kraftig offensiv mot russerne der.
Mens tyskerne ikke hadde ord nok til å berømme den tyske militære og sivile administrasjon, var de meget misfornøyet med sitt diplomati, og de ville efter krigen forlange en fullstendig omorganisasjon av dette. Særlig fant de, at den tyske minister i London, fyrst Lichnowsky∗, var blitt trukket fullstendig ved nesen av Sir Edward Grey∗.
Efter direksjonsmøtet spiste vi sammen, og dro derefter ut for å bese fangeleiren i Döberitz∗. Vi kjørte dit i automobiler: Unter den Linden∗, Charlottenburg∗ og gjennom den nyanlagte brede Heerstrasse∗ – 23 kilometer i like linje. Allerede førenn vi nådde fangeleiren, møtte vi avdelinger av engelske og russiske fanger, der vendte hjem fra arbeidet under militærbevoktning. De engelske fanger lo og spøkte til oss i forbifarten, mens de russiske fanger så trette og sløve ut.
Hvilket trist syn en sådan fangeleir! Flere av oss norske fikk tårer i øynene ved å se alle disse fangne soldater bak de høye piggtrådgjerder. Franskmennene var straks kjennelige i sine røde bukser, og jeg innledet straks en samtale med et par av dem, der gikk og spadde opp grønnsaksenger. Der kom imidlertid straks et barskt "Verboten"∗ fra en tysk offiser. Jeg fikk imidlertid en av dem bort til det sted, hvor vakten sto, og mens jeg talte med denne på tysk, fikk jeg kastet inn slengbemerkninger til den franske soldat, for å høre litt om, hvorledes de befant seg der, og om de var noenlunde tilfredse. "Contents par force, Monsieur,"∗ svarte han meg. Soldaten var fra Aisne-distriktet, var fanget i slutten av august måned som såret, hadde tilbrakt 6 uker på hospital i Potsdam og senere internert i fangeleiren. Der var noe usigelig vemodig over ham – en følelse av å være fullstendig "depaysé"∗ – noe som vel ingen føler sterkere enn den franske landboer, ingen er med sterkere bånd, med liv og sjel knyttet til "le sol natal"∗. Han hadde også 2 brødre ved fronten, og det eneste smil, der kom over hans ansikt, var, da han fortalte meg, at han heldigvis noenlunde regelmessig hørte hjemmefra. Hva han klaget over var brødet, både kvaliteten og kvantiteten. Så vidt jeg vet, er også det brød, der utdeles til fangene, enda slettere med det vanlige krigsbrød, idet det skal være tilsatt med talkum.
Kun de engelske fanger lot til å holde humøret oppe. Fra deres gruppe hørte man latter og sang, og flere partier av dem slo fotball.
Den tyske vakt hadde kun lovord om de franske fanger og deres oppførsel, mens de engelske fanger alltid voldte oppstyr og besvær. Det later til, at tyskernes hat til engelskmennene overhodet overskygger alt. Barbereren i hotellet benevner dem bare "diese Schweinhunde"∗. Franskmennene omtales derimot overalt med sympati, det er deres eneste "würdige Gegner"∗. Og man uttaler åpent, at det eneste naturlige ville være en allianse mellom Tyskland og Frankrike, når krigens sår er leget. Jeg tillot meg å uttale mine tvil om, at Frankrike noensinne kunne beveges hertil, og de tyske hærers opptreden i Frankrike har sikkerlig ikke vært egnet til å bearbeide jordbunnen for noen større forståelse folkene imellom.
Fra Döberitz kjørte vi til Siemens-Schuckerts∗ store nyanlegg ute ved Nonnendamm∗, i nærheten av Spandau. Det er en hel bydel, som også nå har fått navnet Siemensdamm∗, disse anlegg opptar. Fabrikkene kunne vi ikke komme inn i, da der nå i disse for den aller vesentligste del fabrikkeres krigsmateriell. Allerede 3-4 dager efter krigens utbrudd var fabrikken omdannet til krigsøyemed. Hvor må man ikke på ethvert punkt beundre den tyske organisasjons fullendthet.
Derimot beså vi den storartede administrasjonsbygning fra øverst til nederst. Bygningen utgjør ikke mindre enn 10 000 m², får en ide om denne storhet, når jeg nevner, at der av linoleum til gulvene i værelsene medgikk for 1/4 million mark. En særskilt adressekalender gir opplysning om, hvor man skal finne de funksjonærer, man søker.
Den ene av bygningens fløyer er omdannet til krigslasarett, der av Siemens-Schuckert gratis er stillet til statens disposisjon med fullt utstyr, sykepleiersker og leger. Da vi kom inn i bygningens kjøkken holdt man på å steke wienerschnitzel til de syke. Alt kokes med elektrisitet – og kjøkkenet krever sine 1000 hk∗. Her lages også hver dag frokost til de 3000 funksjonærer i administrasjonsbygningen. Man får sin suppe, kjøttrett og dessert for 60 á 70 pfennig.
Tross de kolossale dimensjoner var der utbredt en skjønnhet og harmoni over hele dette byggverk, der måtte imponere selv den mest forvente.
Gårsdagen tilbrakte vi i ro. Spaserte rundt i byen; gatelivet om dagen artet seg nesten som vanlig. Kun var der overalt en masse sårede å se. Lemlestede kjørte omkring, og soldater med utskutte øyne ble ledet av kamerater gjennom gatene. Forøvrig var det forbausende å se de mange unge menn blant den sivile befolkning, der ikke syntes å feile noe, så der må ennå være betydelige reserver å ta av. Vi avla også et besøk i Wertheims store magasin∗. Der var proppfullt av mennesker, der gjorde sine innkjøp, så livet også for så vidt synes å gå sin vanlige gang.
Om aftenen er imidlertid livet i gatene nesten helt forsvunnet. Det pulserende liv i aften- og nattetimene i Friedrichstrasse og Leipzigerstrasse ser man intet til. Dog er kafeene fullt besatt, også her vrimler det av soldater og offiserer. Restauranter og kafeer med engelske og franske navn har byttet navn. Det store Piccadilly-etablissement∗ ved Potsdamer Platz er således omdøpt til Vaterland.
Gårsdagens aften tilbrakte vi i Königliches Opernhaus∗, hvor man gav Richard Strauss''∗ "Rosenkavalier"∗ i en utmerket utførelse. Frau Hafgren-Waag∗ sang tittelrollen og har hun både en deilig stemme og spiller utmerket. Musikken er original og vakker og langt mer forståelig for alminnelige mennesker enn Strauss'' vanlige musikkdramaer.
Der var overfylt hus, og også her var der en mengde offiserer. Det var påfallende – selv for å være i Tyskland – hvor tarvelig og lite distingvert publikum så ut. Damene svært tarvelig antrukket – men nesten alle med svære skinnmuffer, men uten boaer. Offiserenes uniformer pleier jo ellers å live opp her, men nå er de alle i de "feldgraue", skittengrå uniformer, der jo ikke er noen fest for øyet. Så vidt jeg så, var der ingen offiserer, som ikke var dekorert med Jernkorset∗. Det fortelles også, at samtlige offiserer, der blir såret, oppnår denne utmerkelse. Påfallende var det, hvor mange offiserer, der var såret i hånden eller armen, og ondskapsfulle tunger visste å berette, at offiserene stakk hendene eller armene opp over skyttergravene for å få en liten besvarer, der kunne berettige dem til Jernkorset.
Jeg spurte i går direktør Berthold∗, om han trodde, at Italia ville gå med i krigen mot Tyskland. Der kom straks et "Ausgeschlossen – unser Bülow hat alles arrangiert"∗. Hr. von Bülow∗ skal ha fått atskillige millioner til smøring av presse og politikere i Italia.
I morgen reiser jeg til Dresden for å avlegge min svigerinne Eleanor∗ et besøk.