Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1915
Kristiania, 9. februar 1915
Min egen gamle kjære mor∗ døde i morges ved 4½ tiden fra oss – kun efter noen få dagers sykeleie. Ennå sist onsdag (den 3.) var hun nede på mitt kontor, og syntes frisk og kjekk som alltid. Om aftenen følte hun seg dårlig og gikk til sengs. Det ble bronkitt og lungene besværedes med slim. Noen dager efter fant doktoren tilstanden betenkelig, da respirasjonsvanskeligheter hos eldre folk, når de blir sengeliggende, titt tar så meget på hjertet at det slår klikk. I går aftes ble professor Holst∗ tilkalt. Også han var redd for, at hjertet kanskje ikke ville holde det ut, men vi forsto det ikke så, at noen umiddelbar fare var for hånden. Da professoren var gått, spurte mamma meg, om han ikke hadde sagt, at hun kunne stå opp i morgen. Hun spurte om krigen, interessert som alltid. Da jeg forlot henne ved 10-tiden om aftenen, var der intet, som tydet på, at enden var nær. Kl. 3½ om natten ble vi vekket av dr. Roll∗, der meddelte oss, at der var inntrådt en sådan forverrelse av tilstanden, at døden når som helst kunne inntre. Vi skyndte oss straks til mammas sykeleie, og vi så da straks, at hele ansiktsuttrykket var forandret. Pusten ble mer og mer kraftløs og allerede kl 4½ sov hun inn rolig – uten smerter og uten dødskamp. En sådan død, som hun alltid hadde ønsket seg. Doktoren sa, at han sjelden hadde sett en roligere og fredeligere død. Et kvarters tid, før døden inntraff, bøyde doktoren seg ned over henne og spurte henne, hvorledes hun hadde det. Og vi hørte henne svare: "Takk riktig godt, jeg har sovet så godt." Det var hennes siste ord og de eneste, siden vi kom til dødsleiet.
Og så er hun ikke mer – den snilleste og trofasteste mor, alltid kjærlig og oppofrende. Hennes eneste tanke var å gjøre godt mot alle. Men hun var ikke alene den kjærligste mor for oss, helt fra barndommen av var hun den beste kamerat, hvem vi kunne tale med om alt og tiltro alt. Forståelsesfull som ingen annen og alltid følende med ungdommen. Hennes lysende intelligens gjorde, at intet menneskelig var henne fremmed. Like til sine siste dager fulgte hun interessert med i alt, som var oppe i tiden, og hva hun kunne overkomme å lese, var nesten utrolig. I hennes senere år var det mest religionshistorie og religionsfilosofi, der fanget hennes interesse. Også på disse områder var hun – skjønt dypt religiøs – fordomsfri og tolerant og ikke bundet av noen dogmer. Dødens store mysterium beskjeftiget henne alltid. Og når jeg ser henne nå på dødssengen med det tilfredse smil og forklarte uttrykk, er det som jeg føler, at dødens store gåte er løst for henne, som hun hadde tenkt seg den og ønsket seg den. Der er kommet noe så uutsigelig vakkert og ungdommelig over henne i døden.
Stort og uerstattelig er tapet for oss alle. Der vil bli en tomhet efter henne, som aldri helt vil kunne fylles. Velsignet og uforglemmelig hennes minne! Tanken på henne og hele hennes liv vil være en spore til alltid å søke og vandre på kjærlighetens veier og å ha tilgivelse for alt og alle.