Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1914




Kristiania, 31. desember 1914

Da krigen brøt ut den 1. august, syntes det å være den alminnelige tro, at den ville bli kortvarig. Man tenkte seg, at alt ville være forbi, når vinteren kom for alvor. Nå har krigen vart i 5 måneder, blodigere og mer ødeleggende enn noensinne tidligere, og ingen øyner ennå noen utgang på den. Hele krigen har mot formodning artet seg som en eneste festningskrig. Man graver seg ned i skyttergraver, der befestes som de reneste festninger, og all bevegelighet lammes. Avanseres der på vestfronten en kilometer eller så på en av sidene, er det meget og koster et sådant lite fremskritt så meget av menneskeliv og ammunisjon som et større slag i tidligere tider. Kun på østfronten er der mer bevegelighet. Der bølger hærene frem og tilbake som et trekkspill, man trekker ut og inn.

Her i Norge lever vi fremdeles under statsministerens skyfri himmel. Der leves, som om ingenting var på ferde, og som vi var separat beskyttet mot å kunne virvles inn i krigens redsler. Skipsfarten og store grener av forret­nings­verdenen tjener store penger. Og de brukes. Teatre, forlystelsessteder og kafeer skal være overfylte av et publikum, der fremfor alt vil more seg. All den sorg og jammer, der stiger opp mot himmelen, fra de millioner, der lider under krigens redsler, later ikke til å gjøre noe inntrykk her. Og det er i det 20. århundre, i solidaritetens tidsalder par excellence.