Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1914
30. oktober 1914
Min svoger Victor Ihlen∗ har vært hjemme i besøk noen dager fra Paris. Han hadde mange interessante ting å fortelle fra Frankrike. I Paris hadde man nå ganske overvunnet den panikkartede stemning fra de første septemberdager, da man plutselig fikk vite, at tyskerne ikke var mange kilometer fra Paris, uten at de offisielle kommunikeer hadde forberedt befolkningen på en sånn eventualitet, og hundretusener strømmet til banegårdene for å flykte fra den truede by. Den største del av befolkningen var nå vendt tilbake, og livet gikk i det store og hele sin vante gang. Der var ingen oppskrudde priser på levnetsmidler, hvorav det var rikelige forråd. Alle teatre og forlystelsesetablissementer er dog fremdeles lukket. Stemningen der er visstnok alvorlig, men alle føler nå, at faren er over, og mener seg sikre på den endelige seier. Tilliten til general Joffre∗ er uinnskrenket. Men han hadde under den store retrett hatt vanskelige dager. Det ligger ikke i den franske soldats naturell å vise den resignasjon tålmodig og ordnet å vike og vike, til tross for at der gang på gang ble vunnet partielle seirer, og der var derfor dager, da soldatene knurret over den stadige ordre om retrett. Efter tyskernes nederlag ved Marne∗ og de tyske troppers hurtige tilbakemarsj mot Aisne-linjen∗, hadde der ikke vært meget om å gjøre, at de franske hadde tatt den tyske kronprins∗ og hans stab til fange.
At tyskerne under sin invasjon i Frankrike som i Belgia har plyndret og herjet på en måte, som man skulle anse utrolig i nåtiden, fortalte han en rekke eksempler på, som synes ganske å utelukke, at det kan unnskyldes med enkelte dårlige soldaters utskeielser. Det hele har foregått rent systematisk, og det synes åpenbart at det har vært ledelsens hensikt å intimidere befolkningen med et rent skrekkregimente. En av de mest graverende ting er, hva Victor Ihlen bekreftet, og som jeg har hørt fra forskjellige andre hold, at tyskerne, når de med sine soldater har besatt en by, lar fullstendig organiserte sivile brannkorps følge efter, der er utstyrt med beholdere med petroleum og bensin, hvormed husene besprøytes gate efter gate, og derpå settes der fyr på. Man har i en by i Frankrike tatt et helt sådant korps til fange, og som rimelig er, ble de skutt ned alle til hope. En sønn av stiftamtmann Hroar Olsen∗, der er bosatt i den lille by Villeverde i nærheten av Brussel, har fortalt, at tyskerne har gjort det samme med alle landsbyer mellom Brussel og Villeverde. Han hadde selv også hatt innkvartering av tyske offiserer, der uten blussel viste frem de ting, de hadde stjålet fra fornemme belgiske hus, således de deiligste krystallklenodier. I de franske grensebyer har de tyske offiserers fruer møtt frem med automobiler for å frakte hjem de kostbarheter, der var tatt. Tyske eksperter har møtt frem på de franske slott for å påvise, hva der var mest verdifullt å ta med seg.
Den sveitsiske ingeniør Ullmann∗, der i de første dager av september reiste herfra ned til Sveits gjennom Tyskland, og som i disse dager er vendt tilbake hit, fortalte meg forleden, at han på reisen gjennom Tyskland var kommet i kupé med en bayersk soldat, der intet skjul la på, at de hadde fått ordre til å gjøre så få fanger som mulig, men å slå ned for fote, også sårede.
For meg, der har beundret det tyske folk og den tyske kultur i så mange henseender, er det nedslående å høre om alt dette – der ikke kan efterlate synderlig tvil om, at krigen har åpnet alle sluser for de laveste menneskelige instinkter i dette land, som selv tror seg å være kulturens bannerfører fremfor noen annen nasjon i Europa.