Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1914
18. september 1914
Efter et flere dagers langvarig og heftig slag ved Soissons∗, har tyskerne måttet trekke seg tilbake over Aisne∗, men synes der å ha stanset sin retrett og opptatt en meget energisk defensiv.
Det er nå konstatert, at tyskernes forholdsvis hurtige inntakelse av den belgiske festning Liège∗ og derefter den enda hurtigere inntakelse av festningen Namur∗ skyldes en i all hemmelighet konstruert kanon, en 48 cm mörser∗, for hvis prosjektiler selv de sterkeste festningsverker synes å måtte gi tapt. Den nye kanons tilværelse har vel ikke vært bekjent for de tyske artillerioffiserer selv, men kun for generalstaben, og det sies i tyske aviser, at disse kanoner under kampene ikke ble betjent av offiserer, men av ingeniører fra de Kruppske fabrikker, hvem konstruksjonen av disse kjempekanoner skyldes. Man kan ikke unnlate å skjenke tyskerne sin beundring.
Det er jo for øvrig en gitt ting, at en nasjon der er oppdratt gjennom årtier til "å bekjenne seg til den evige krig" (Clauss Wagner∗), og for hvem krigshåndverket og dets utøvere har vært det store ideal, de har sett opp til, og hvis statsliv stort sett beherskes av en vilje – keiserens – når krigstilstand inntrer, ved sin forberedthet og sine disposisjoner vil ha et forsprang fremfor de nasjoner, der har sine idealer i fremgangen på andre områder, og hvor folkeviljen må respekteres av de for nasjonalforsamlingenes ansvarlige ministre.
I det moderne Tyskland har "viljen til makt" avlivet "viljen til rett." De Nietzcheske∗ maksimer har avløst de Kantske∗.
Den Darwinske∗ lære om kampen for tilværelsen er av lite forstående tyske filosofer og krigshistorikere drevet ut i den rene karikatur. Det er tyskerne, som er naturens utvalgte folk i kampen for tilværelsen, derfor skal og må det seire. Derfor er det dets plikt å utbre seg over fremmed jord og med sverd i hånd fortrenge de svakere fremmede. For dem er derfor angrepskrigens nødvendighet en naturlov. "Vi må", som Clauss Wagner og med ham general Bernhardi∗ utreder det, "bekjenne oss til den evige krig."
Imellom folkesamfunnene er nestekjærlighetens bud kun uttrykk for en degenerert oppfatning; mellom dem må egoismen være den ene herskende.
Hvor langt bort er vi ikke kommet fra Goethes∗, Schillers∗ og Immanuel Kants Tyskland! Vi må beundre det moderne Tysklands maktutfoldelse, sammenhold, disiplin og oppofrelse for å bringe troen på Tyskland som dets av naturen selv utvalgte folk til virkelighet, men vi gruer for den dag, da den tenkning som har fått sitt uttrykk ovenfor skal bli den tenkende i Europa. Da vil alt det, som tidens største ånder har arbeidet for, og som dens beste menn har gitt sitt hjerteblod for, ramle overende, og kulturutviklingen skrues desennier tilbake.
Alle vi, som tror på, at det nettopp er nestekjærlighetens og brorskapsfølelsens ånd, der bør herske så vel mellom folkene som mellom individene, og at menneskehetens fremgang beror på, at denne ånd får mer og mer innpass i alt samkvem, kan ikke ønske annet, enn at Tyskland nå må få en lærepenge tilstrekkelig til å hindre det i lenger å ville følge en Wagner, Bernhardi og Hasse∗ og til å åpne dets øyne for, at disses lære er falske profeters lære. Det er den prøyssiske militarisme og dens ånd, der må knekkes, så den ikke får overtaket i Europa og ikke får satt sitt stempel på det 20. århundres kultur. Så langt følger vi Mr. Asquith∗ og Edward Grey∗. Men heller ikke lenger. Der er så meget verdifullt og efterfølgelsesverdig i tysk kultur, at alle rettsindige må håpe, at der ikke tilføres den et altfor alvorlig knekk.