Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1914




Finse, 3. september 1914

I strålende vær har vi – dr. Bødtker, skipsreder Alex. Grieg og jeg – i dag besteget Hallingskarvets ytterste topp mot vest. Det var ganske klart, så vi hadde et praktfullt rundskue – fra Skagastølstindene og Jotunheimen i nord til Gausta i sør og Vossefjellene i vest. Nedstigningen var nokså vanskelig og anstrengende. Jeg gleder meg over å kunne konstatere, at min marsjdyktighet og fysiske utholdenhet ikke har lidd noe knekk ved min lange sykdom.

Jeg har i disse dager i alskens ro kunnet studere de "hvitbøker", som de forskjellige regjeringer har utsendt med de diplomatiske depesjer og aktstykker, der har vært utvekslet umiddelbart før krigen, likesom jeg også har lest ministerpresident Vivianis tale i det franske deputertkammer. Frankrike har ikke utsendt noen "hvitbok". Jeg har forsøkt å være en upartisk leser, men for meg stiller det seg ikke synderlig tvilsomt, at det er Tyskland og Østerrike, der har villet krigen på nåværende tidspunkt. De har formentlig ansett det som en gitt ting, at krigen en gang måtte komme, og de har da villet benytte det nåværende tidspunkt. Ti det kan jo neppe være tvilsomt, at dette nå var det ubeleiligst mulige for de allierte, og det synes også, som disse har gjort, hva gjøres kunne, for å avverge den. Både Frankrike og Russland støttet til det ytterste Englands forsøk på å få ordnet de punkter, Serbia ikke ville godta i det østerrikske ultimatum, ved voldgift, "eller på hvilken som helst annen fredelig og rettferdig måte, som Tyskland selv ville foreslå". Tyskland vegret seg imidlertid for å råde Østerrike til oppgjør på grunn av krigen, og Frankrike trakk, selv efter at det hadde fått visshet om, at tyske tropper enkelte steder hadde overskredet grensen, sine tropper 8 km tilbake fra denne, for å unngå ethvert sammenstøt. At de allierte ikke ønsket noen krig nå, er jo i og for seg klart. Frankrike var oppe i en ikke helt ubetydelig finansiell krise, og den nylig vedtatte lov om 3-årig tjenestetid var ennå ikke ført ut i livet. Og for Russlands vedkommende vet man jo, at de besluttede store strategiske jernbanelinjer ennå er under bygging, så mobiliseringen av dets hær er forbundet med store vanskeligheter.

-----

I den belgiske by Louvain har tyskerne bombardert og beskadiget byens rådhus, hvis bygningskunst er kjent og beundret over den hele siviliserte verden, og lagt byens bibliotek med uvurderlige boksamlinger og uerstattelige samlinger av håndskrifter i aske. At ikke tyskerne selv skjønner, hvor de skader sin sak og hvor de taper i sympati ved en sånn vandalisme. Ti den slags kunstneriske minnesmerker er ikke en enkelt nasjons, men den hele menneskehets eie, som ingen, hvor mektig han ellers er, må forgripe seg på.

Nå vil visstnok tyskerne unnskylde seg med en påstand om, at Louvains sivile innbyggere hadde skutt på dem fra sine hus, og at dette måtte slås ned, så det ikke gjentok seg, ved "et skrekkens velde". Men dette kunne sikkerlig ha vært gjort uten å ødelegge uerstattelige minnesmerker, som tidligere kriger alltid har skånt. Og jeg tror forøvrig ikke, at de behøvde å gi belgierne ytterligere eksempler på sitt "skrekkens velde". Ti efter alt, hva man kan forstå, er det stakkars overfalte folk forlengst skrekkslagen over, hva fienden har lagt øde i dette lille, men rike og vinnskipelige land.