Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1914
10. august 1914
Vi innprentes stadig, at vi må være til det ytterste nøytrale – det synes, som om man endog vil forby en i privat samkvem å si vår mening om ting vedrørende krigen og de deri impliserte makter. Pressen og den offentlige mening er så svinebundet, at der ikke har hevet seg en eneste røst her hjemme for å skrike ut den sorg og forstemthet, det har vakt hos alle rettsindige mennesker, at Tyskland uten skinn av rett overfaller det stakkars Belgia, der med fortvilelsens mot kjemper for sitt land og sin frihet mot en overmektig fiende.
Efterretningene angående festningen Liège er motstridende. Fra Tyskland forlød det allerede for flere dager siden, at festningen var inntatt, mens det fra belgisk hold forsikres, at den ennå holder seg. Sannheten er vel den, at selve byen er tatt av tyskerne, men at belgierne ennå er i besittelse av de omliggende fort.
-----
Stortinget er i anledning av den alvorlige situasjon trådt sammen for et par dager siden. Der har vært sammenkomster i handelsstanden og i industriforeningen om ønskeligheten av en henvendelse til regjeringen om å tre tilbake og gi plass for en regjering, som har folkets tillit, sammensatt av de beste menn innen de forskjellige partier, således som tilfellet var i 1905. Uaktet tanken skal ha fått tilslutning fra uavhengig hold innen venstrepartiet selv – statsråd Konow (H)∗, admiral Sparre∗, oberstløytnant Aavatsmark∗, sorenskriver Aarstad∗ m.fl., skal den nå være oppgitt. Det store gross av venstrepartiet står aldeles uforstående overfor tanken. På talen om dannelsen av en regjering av landets beste menn svarte de: "Men det er jo landets beste og dyktigste menn, der sitter i denne regjering." Når forståelsen og dømmekraften ikke er større, er der jo intet å gjøre. Den hellige enfold har makten, og vi styres derefter.
Lykkeligvis hadde vi i 1905 en regjering, der hadde hele folkets tillit, og der hersket derfor en fortrøstningsfullhet selv på de mest bevegede dager.
Et lyspunkt er der dog å konstatere. I sin tale ved Stortingets åpning opplyste statsministeren∗, at der mellom Norges og Sveriges regjeringer var utvekslet gjensidige erklæringer om, at det var deres bestemte hensikt under krigen hver for seg til det ytterste å opprettholde sin nøytralitet overfor de krigførende makter. De to regjeringer har dessuten gitt bindende forsikringer med sikte på å utelukke muligheten av, at krigstilstanden ute i Europa skulle kunne føre til, at det ene rike treffer fiendtlige foranstaltninger mot det annet.
Initiativet til utvekslingen av disse erklæringer er utgått fra den svenske regjering.
Der har vært atskillig frykt for, at der i Sverige, hvor der i offiserskretser og i store lag av befolkningen hersker utpreget tyskvennlige sympatier, hva dets presse også gjenspeiler, skulle herske lyster til å bringe disse sympatier ut i gjerning. For så vidt vil disse erklæringer virke meget beroligende.
Hva der er mest betydningsfullt for oss, og som vil vekke alminnelig tilfredshet her i Norge, er den del av erklæringen, der synes å utelukke, at Norge og Sverige, hvorledes situasjonen enn utvikler seg, skulle ville bære våpen mot hinannen.
Det sies med krav på pålitelighet, at erklæringen er å forstå således, at selv om de to nasjoner skulle bli tvunget til å ta parti på forskjellig side, skal krig dem imellom være utelukket.
Måtte dette være innledningen til en ny æra av tillit og samhold mellom de to så nær beslektede nasjoner.