Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1914
24. juni 1914
I anledning av jubileumsåret har der nå i over 1 måned vært festet, den ene offisielle fest efter den annen. Talene har flommet, og fedrelandssangen har lydt dag efter dag, i tide og utide. Kunne Norge bygges med ord, og dets frihet og selvstendighet verges med ord, kunne vi sannelig med trygghet se fremtiden i møte, og våre profesjonelle politikere ville kunne besørge det hele til fullkommenhet.
Og dog midt i all denne taleflom har man forgjeves lyttet efter et tennende ord – et høytklingende, der fikk massene revet med, og som kunne erindres ut over øyeblikkets feststemning. Hvor har vi ikke i denne tid alle følt, hvilket savn der er efter Bjørnson. Og menn som Christian Michelsen∗ og Fridtjof Nansen∗ har holdt seg borte fra festtilværelsen.
Det skal dog med takknemlighet erindres, at vår konge∗ i denne tid med aldri sviktende takt har oppfylt sitt vanskelige verv. Og i de taler, han har holdt, har han ofte i sine bramfri ord truffet det rette og sagt, hva andre har oversett og glemt.
Lykkeligvis vil dog en tur i utstillingen overbevise oss om, at der utenfor kretsen av de offentlige menn dog finnes dem, der arbeider med hele sin virkekraft og intelligens for gamle Norges fremgang, og som uten brask og bram, men med et dyktig internt arbeid har åpnet nye baner for fremskritt og økt økonomisk velvære for det norske folk – tross alle de hindringer, politikerne søker å legge dem i veien. Det er disses arbeid, der gjør, at man tross alt ennå tør tro på en lys fremtid for land og folk.