Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1914
21. juni 1914
I går blev der holdt en smuk og stemningsfull avskjedsfest for Nik. Hoff Bey∗ i Grand Hotels rokokkosal∗. Vi var ca. 100 tilbords, og efter middagen innfant ungdommen seg til dans.
Jeg holdt festtalen for hedersgjesten i omtrent følgende ordelag:
"Høye Bala!
Med Deres Excellences nådige tillatelse trekker vi for et øyeblikk teppet ned for "La Sublime Porte"∗ og sier slett og rett: Kjære Nikken!
Vi satt nede på Bellevue sist langfredag, ante fred og ingen fare, da du plutselig ble kalt ut i telefonen og straks efter synlig blek og mer hendervridende enn vanlig kom tilbake og fortalte oss: Det meldes fra Konstantinopel til "Times", at den norske major Hoff vil bli utnevnt til generalinspektør i Anatolia.
Du la da kanskje merke til, at der først falt en egen stillhet over oss alle – en stillhet, der var mer talende enn ord. Jeg beklager å måtte konstatere, at også ved denne anledning var det den menneskelige egoisme, der først gjorde sine krav gjeldende. Det gikk oss, som det formentlig gikk de fleste av dine andre venner, da de leste telegrammet i avisene, at den første tanke var: Skal vi virkelig miste vår kjære, gamle venn Nikken for så lang en tid.
Jeg behøver ikke å forsikre deg om, at der vil bli et stort savn efter deg rundt om i de mange hjem, der er knyttet til deg med et langt vennskapsbånd, og hvor du er like avholdt av oss, dine samtidige venninner og venner, som av den unge generasjon. Intet kan derfor være mer på sin plass, enn at de unge også møter frem senere i aften for å hedre deg.
Kjære Nikken! Vi dine venner har gjennom alle disse år lært å vurdere ditt trofaste vennesinn og det varme hjertelag for oss alle. Og hva vi ikke minst setter pris på: Du har alltid vært den taktfulle gentleman, hvem vi har kunnet tale med om alt og betro alt, sikre på, at det aldri ville misbrukes.
Du får derfor tilgi oss, om det til å begynne med var denne lille egoistiske følelse av vemod, der betok oss, da vi hørte om din utnevnelse i dette fjerne land.
Så snart vi hadde summet oss litt, var det dog følelsen av stolthet og glede, der fikk overhånd. Stolthet over, at stormaktene og Den høye port∗ hadde utsett deg til dette viktige verv og glede over, at du midt i din manndoms beste år fikk deg tildelt en oppgave, der visstnok vil kreve den høyeste anspennelse av dine krefter og evner, men som, lykkelig gjennomført, vil sikre deg tuseners takknemlighet.
Efter dine instruksjoner er det et kjempeverk, der er lesset på dine skuldre – i alle fall på papiret. Men vi, som kjenner deg, din arbeidskraft og rettferdighetssans, føler oss overbevist om, at for deg vil det ikke bli alene en rasling med papir.
Det folk, hvis "gode skjebne" du nå skal bli, har jo ikke noe særlig godt ord på seg i det alminnelige omdømme. Men det er vel med folkeraser som med individene. De, der alltid blir forfulgt og mishandlet og lever sitt liv i skyggen, utvikler lett sine minst tiltalende egenskaper.
Det er nå snart 40 år siden, at stormaktene ved fredskongressen i Berlin avtvang tyrkerne løfte om rettssikkerhet og reformer for armenierne under Europas kontroll.
Det ble kun rasling med papir og tomme ord – ja så tomme, at tyrkerne 20 år efter kunne foranstalte et blodbad på armenierne i selve Konstantinopels gater, uten at Europa rørte en finger.
Atter er 20 år gått hen, og nå gjør stormaktene et nytt forsøk på å innfri sine løfter, og du er nå en av dem, der i første rekke er utsett til å gjøre de hittil tomme ord til virkelighet. Du må derfor være forberedt på, at Europas noe omflakkende øyne for fremtiden også av og til vil skjele hen til deg og ditt virke.
Vi tviler imidlertid ikke om, at de intet vil finne, der kan vekke deres mishag, og at våre barnebarn, når de leser i sine historiebøker, også vil lese om den unge Bala fra det høye Nord, der brakte fred, lykke og gode seder også til disse stammer og derefter vendte tilbake til sitt fjerne hjemland – fulgt av folkets takknemlighet, rik på ære, og vi – dine prosaiske venner – vil også føye til: rik på gull.
Kjære Nikken – du kan være forvisset om, at våre tanker ofte vil være hos deg der nede. Vi vil se deg for oss, når du, omgitt av din stab sitter fordypet i ditt arbeide og dine planer like fra spørsmålet om domstolenes reformering til spørsmålene om haremenes forenkling og kvegrasens foredling. Vi vil følge deg i tankene, når du med dine lange karavaner drar ut for å inspisere dine vidstrakte distrikter, og vi vil inderlig håpe, at kurdernes "uovervinnelige hang til røveri" ikke vil bringe deg altfor mange forstyrrelser. Men vi vil også tenke på deg i de små aftentimer, når du efter en anstrengt arbeidsdag hviler på din divan og til sakte fløyters spill lar de skjønne odalisker∗ tre en "tango armenien" for å adsprede ditt trette sinn.
Kjære Nikken – jeg er sikker på, at vi ikke på noen bedre måte kan bringe deg vår takk og hyllest enn ved å ønske deg, at det arbeid du nå går til, må bringe deg, hva du tror og håper, og at dine utlendighets år må bli lykkelige for deg i enhver henseende.
Og så – vel møtt igjen!"