Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1914
27. februar 1914
Nils Kjærs∗ ”Det lykkelige valg”∗ har en enestående suksess på Nationaltheatret.
Det er en politisk komedie, skrevet med atskillig vidd og med åpent øye for all den humbug og all den grumsethet, hvori våre dagers norske politikere boltrer seg. Der er ikke den ting, man ikke laver, der er ikke det program, en valgkandidat ikke sluker, og der er ikke den allianse, der ikke inngås, hvis det kun kan føre frem til målet; å komme innenfor tingets forjettende mur. Som Celius i den praktfulle monolog i siste akt forkynner stortingslivets gleder, det store ideal for alle små sjeler:
"Tenk deg de lange lyse måneder, de vi sitter på Stortinget – der er det godt å sitte. Dette å gå ut og komme inn ganske simpelt og likefrem og selvfølgelig og sette seg ned og høre – eller ikke høre – og bla i dokumenter og lese – eller ikke lese – og vite hele tiden med usvikelig selvbevissthet, at hva jeg gjør – eller ikke gjør – er betydningsfullt og i gitt tilfelle kan bli avgjørende; det, det må du også, selv om du er kvinne kunne forstå – det, det overgår alt. Det er livet i potens.
Og siden ute i korridorene – organet for de hemmelige innskytelser og tilhviskelser – der hvor tvangsfriheten hersker, det eneste sted i Norges land, hvor tvangsfriheten hersker."
Det er ikke den ting, der ikke ofres for å komme inn i dette forjettede land. Den åndelige skittenferdighet har for så vidt ingen grenser. Der er ikke den ramp, der ikke kurtiseres, hvis man kan oppnå hans stemme. Det er med stemmer, som med penger, de lukter ikke.
Man morer seg hele tiden under denne komedie. Replikkene er vel turnert, der sies mange vittige ting, og der er ingen døde punkter. Og jeg tror denne komedie vil være et document humain av ikke ringe betydning for den, der vil trenge inn i en norsk demokratisk politikers psykologi i begynnelsen av det 20. århundre.
Kjær ser på det hele med et lunt blink i øyet, der er ingen hellig indignasjon i skuespillet, og publikums lidenskaper vekkes derfor heller ikke. Det er ikke som ved fremkomsten av våre tidligere politiske komedier som Henrik Ibsens∗ ”De unges forbund”∗ eller Gunnar Heibergs∗ "Folkerådet"∗ og "Jeg vil verge mitt land"∗, da indignasjon og lidenskaper vektes og publikum var med med liv og sjel, og pipekonserter arrangertes i teateret.
Skuespillet ble fortreffelig spilt. David Knudsen∗ hadde tatt den mangeårige stortingsrepresentant, kemner Celius på kornet, og fru Dybwad∗ var strålende og gnistrende av liv og humør som hans hustru Lavinia. Men den lille tragedie, stykket allikevel rommer – om kvinnen, der i 19 år har vært lenket til denne prinsipphest, der alltid kun handler og tenker på "demokratiet" og for hvem hus og hjem forsvinner og kjærligheten til menneskene blir betydningsløs i forhold til det andre – kom ikke frem i hennes spill. Den lille scene, hvor Celius – den store papirrasler – rasler med sin skilsmisseansøkning, og Lavinia spør ham, om han vil skilles, og får til svar: ”Demokratiet vil kreve det offer av meg”, og hennes replikk ”Å vær da menneske, menneske, og snakk ikke om demokratiet”, efterlot derfor ingen virkning.