Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1913
Kristiania, desember 1913
Gunnar Heiberg∗ har på ny akslet sitt skinn for å søke å tilintetgjøre et av de minner, der står innrisset i det norske folks erindring og hvorom det hele folk samlet seg i en felles følelse av sorg: Bjørnstjerne Bjørnsons∗ sykeleie og død. Hans skuespill "Paradesengen"∗, der nettopp er utkommet, søker dog ikke å ramme dikteren selv – det er jo tidligere av Gunnar Heiberg grundig besørget i "Kong Midas"∗, men det er hans barn der skal rammes og over hvis sorgfølelse han lar sitt vidd spille. I "Kong Midas" var der dog megen poesi, der delvis kunne forsone med dets bitre gift, og i hans forrige, mot Christian Michelsen∗ rettede skuespill, "Jeg vil verge mitt land"∗, var der en indignasjon, der av og til kunne heve det opp til et virkelig dikterverk. "Paradesengen" er en rett og slett pamflett, og man savner ethvert allmennmenneskelig trekk i det. Det er kun gift, men hans giftige piler er også så slett hvesset, at han ikke rammer, men ganske skyter over målet. Jeg har gjennomlest skuespillet 2 ganger. Jeg beklager å måtte si, at det hverken moret eller ergret meg. Det skulle da være, at jeg ergret meg over at Gunnar Heibergs diktning, som jeg i mange henseender setter så stor pris på, er i en så åpenbar dekadanse.
Folkesnakket beskjeftiget seg meget med Bjørnsons barn ved dikterens død og begravelse. Man moret seg over deres utrolige forfengelighet og deres lyst til, at farens likferd skulle arte seg som et hittil ukjent sørgetog gjennom landene. Men at de skulle ha søkt å slå mynt på deres fars død og begravelse, har dog ingen tidligere insinuert. Det er det Gunnar Heiberg gjør. Han kan gjerne påstå at skuespillet ikke må oppfattes som et direkte speilbillede for så vidt, men når situasjonen er lagt således til rette, at enhver kan ta og føle på hvem han vil skildre, kan han ikke høres herved som unnskyldning.
Jeg kjenner jo kun Bjørn∗ noe nærmere av Bjørnsons barn. Men det bilde, som hr. Heiberg vil feste i efterverdenens erindring av ham, er så falskt som mulig. Ingen har elsket sin far mer oppriktig og levende enn han. Intet ligger ham fjernere enn pengebegjær. Jeg husker, at han kort efter farens død sa til meg, at den formue, hans far efterlot seg ikke var større, enn at den ville rekke til å skaffe hans mor et rundelig livsopphold, så lenge hun levde. Og vi vil alle, sa han, at mor skal ha det så godt som mulig i de år hun har igjen. Vi barn får se til å klare oss så godt vi kan.
Som et karakteristisk eksempel på, hvorledes "legendene" danner seg, fortalte Bjørn Bjørnson meg, at han, mens han var på en turné i Nordland for et par år siden, leste han i en av avisene der oppe, at han under ferden på det norske krigsskip oppover Kristianiafjorden med farens lik skulle ha underholdt besetningen bl.a. med å gjengi eventyret om "Fanden i nøtten". Jeg erindrer, sa Bjørnson, at da jeg sto oppe på kommandobroen, grepet av øyeblikkets stemning, lot de få verselinjer av "Arnljot Gelline"∗ komme over mine lepper: "For alt, som sukker, det (havet) er forløser, men drager videre sin egen gåte. Føl denne sælsomme pakt med døden, at alt, det gir ham, seg selv kun ikke."∗ Voila tout.