Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1913
4. november 1913
I lørdags ble jeg per telefon kalt ned til Skien til noen franske og sveitsiske herrer, representanter for det store metallurgiske selskap Meteor∗ i Genève og Martigny, for å være dem behjelpelig ved avslutningen av en kontrakt med Skiensfjordens kommunale Kraftselskap∗ om leie av et større kvantum elektrisk energi (6000 hk∗) som de vil anvende til fabrikasjon av karbid og jernlegeringer. De anmodet meg samtidig om å overta stillingen som formann i direksjonen i det nye selskap.
På reisen nedover talte jeg lenge med statsminister Gunnar Knudsen∗, der også skulle der ned i samme anledning, da han er formann i kraftselskapet.
Under samtalens løp kom han også inn på den forsvarsbevegelse, der i det siste har grepet så mange sinn i Norge og ikke minst innenfor ungdomslagene utover landet. Han avfeide den meget kort som "hysteri" og uttalte, at det var utelukket, at Norge hadde råd til å ofre mer på sitt forsvar, enn det gjorde. Det var svenskenes russerfrykt, der hadde smittet også her i landet, og han trodde ikke, der lå noen større realitet til grunn for en sådan frykt.
Jeg har i dag hørt av en herre, at statsministeren skal ha fortalt, at han direkte hadde spurt en av embetsmennene ved den russiske legasjon her, om dets jernbane- og veibygging gjennom det nordlige Finland var begrunnet i et eventuelt angrep på den skandinaviske halvøy, men at han hadde fått et meget beroligende svar, og at grunnen til denne russernes aktivitet i disse egne var en ganske annen.
Jeg kan nesten ikke tenke meg muligheten av en sådan naivitet hos en ledende statsmann, men min hjemmelsmann forsikret meg, at statsministeren hadde uttalt seg således.
-----
Konsul Hans Halvorsen∗, der er kommet tilbake fra en reise til Paris, under hvilken han hadde avlagt et besøk hos minister Wedel Jarlsberg∗, fortalte, at Wedel hadde sagt ham, at den siste tids norske politikk – særlig de i sommer behandlede grunnlovsforslag – om å berøve kongen vetoet i grunnlovssaker og bevilgningssaker – der ingen realitet inneholdt, da de jo faktisk er avskaffet for en menneskealder siden, samt det ikke vedtatte forslag om å berøve kongen retten til å utdele ordener, hadde gjort et meget slett inntrykk ute i Europa og der ansåes som de rene sjikanerier mot den av folket selv for nylig valgte konge og derfor som en særdeles "unfair" politikk. Wedel kunne ikke dølge, at Norges prestisje var i stadig synkende, mens Sveriges var i stigende. Det var ingen ublandet glede for tiden å være Norges representanter ute i Europa. Wedel selv gjorde det jo mindre, da han hadde en så befestet stilling innen Paris'' selskaps- og politiske kretser fra langt tilbake. Det forholder seg visstnok også så. Jeg kan huske, den russiske minister Kroupensky∗ en gang sa til meg, at alle – både franske og utlendinger – anså det som en ære å komme i det Wedelske hus i Paris, og at baronesse Wedel var den eneste tyskfødte, der siden krigen hadde inntatt en dominerende stilling i parisersosieteten.