Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1913
15. oktober 1913
Vi har i disse dager hatt besøk av en ung franskmann, mr. François-Poncet∗, en venn av lektor i fransk ved universitetet, Mr. Jolivet∗. Francois-Poncet hører til den sjeldne type, hvor den lærde vitenskapsmann dog ikke har oppgitt noe av preget av den fullendte verdensmann. Han var vakker, elegant og soignert – hva svenskene kaller en "mycket stilig kar".
Ved sin ankomst hit fikk han telegram om, at han – der nettopp har fylt sine 26 år – var utnevnt til professor i tysk litteratur ved Ecole polytechnique∗ i Paris. Han holdt 2 foredrag i ”Alliance Française”∗, et om Romain Rolland∗ og hans romansyklus ”Jean Christophe”∗ og et om ”La jeunesse française d''aujourd''hui”∗. Han forsøkte i dette siste å konstatere, at "la nouvelle géneration", den ungdom, der nå vokser opp, har en annen måte å tenke og føle på, har andre idealer enn den ungdom, der vokste opp under inntrykket av den siste krigs∗ nederlag. Ydmykelsen og motløsheten hadde satt sitt preg på denne ungdom, der ikke så noen storhet for Frankrike i fremtiden uten på åndslivets områder. Det var Frankrikes åndelige hegemoni, der måtte befestes og utvides. Det ble for denne generasjon den rene intelligens, der pristes og dyrkedes. Det var ikke uten grunn, at den ved en senere anledning gav seg navnet "Les Intellectuels".
Heri er der nå skjedd en stor forandring. Den generasjon, der nå vokser opp, er ikke den bleke, av mye lesing og grubling overmette yngling, der med forakt så hen til all sport og kun betraktet den som et utslag av brutal kraft. I den nye generasjon er der knapt en, der ikke selv deltar i fotballspill og annen sport, og de fleste er levende interessert i all idrett og studerer med iver hver dag sin sportsavis. Sporten begynner allerede å skape en sunnere slekt – men den virker ikke alene på legemet, men også på sjelen.
Den tidligere motløshet og pessimisme gir plass for kjærlighet til livet, for selvtillit og dermed også for troen på sitt lands fremtid også rent materielt sett og ikke bare på åndslivets område.
Francois-Poncet fremhevet i denne forbindelse en karakteristisk ting – som også synes å gjøre seg gjeldende her hjemme: Den unge franskmann higer ikke nå som før efter å kunne komme seg inn på embetsveiens fredelige stier; det er de praktiske stillinger, der nå lokker den unge intelligente franskmann. Han vil bli ingeniør eller handelsmann, kjempe seg frem til en stilling i livet, der kan by ham det fulle materielle ekvivalent for hans arbeid.
For den unge generasjon spiller appellen til hjertet og følelsen en annen rolle enn før. Taine∗ og Renan∗ er ikke lenger dens guder. De unge betrakter ikke lenger dem, der går i kirke, som et individ med degenerert intelligens. Man holder på tradisjonen, og forbinder ikke lenger hermed begrepet stagnasjon, men anser det tvert imot som en styrke å vise aktelse for det, der knytter en til fortiden.
Et av de mest karakteristiske tegn for den nye generasjons tenkemåte fant Francois-Poncet i den kjensgjerning, at ekteskapene stiftedes tidligere enn før. Man avventer ikke "å være ferdig med livet" for å inntre i ekteskapet.
Francois-Poncet mente, at denne den nye generasjons tenkemåte sikkert også om ikke rett lenge vil øve sin innflytelse på retningen av Frankrikes indre politikk. De fleste av dem var republikanere, men av et meget mer moderat anstrøk enn det nåværende parlamentariske flertalls.
Francois-Poncets sympati var åpenbart på hans egen generasjons side, som rimelig kan være. Og det kan vel også være, at de synsmåter, han mente, besjelte den, kun omfatter visse lag av befolkningen. Han så imidlertid også den nye generasjons svakheter og erkjente åpent, at den sammenlignet med den eldre generasjon var mindre kultivert, og kanskje hadde en mindre omfattende og mindre betagende intelligens.
Alt i alt var det i alle fall et meget interessant foredrag.
Personlig var hr. Francois-Poncet meget inntagende, meget underholdende og en fullendt gentleman. På ham selv skulle man i alle fall ikke merke, at den nye generasjons åndelige habitus sto tilbake for den tidligeres.
Han spiste middag hos oss en aften under sitt opphold her sammen med den franske minister∗, mr. Jolivet og noen andre franskinteresserte.