Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1913




Kristiania, slutten av juli 1913

Min sykdom ble nok dessverre av temmelig alvorlig art. Siste natt i Rotterdam hadde jeg temmelig sterk feber. Jeg reiste dog av sted i det håp, at skiftning av klima skulle gjøre godt. På den lange jernbanereise ble jeg imidlertid dårligere, og feberen tiltok. Dagen efter min ankomst til Berlin måtte jeg hente lege, der erklærte sykdommen å være akutt blærebetennelse. Han håpet imidlertid, at jeg skulle kunne reise hjem om en ukes tid. Feberen avtok også litt efter litt, så jeg via den tid kom opp og var endogså litt ute. Min bror Jakob, som Eleanor hadde fått til å reise ned uten mitt vitende, overrasket meg en dag i hotellet for å følge meg hjem. Koffertene var pakket, og vi skulle reise om et par timer, da jeg plutselig fikk et nytt feberanfall, og temperaturen steg opp til 39 grader. Så måtte jeg til køys igjen og ble denne gang liggende 3 uker, før jeg kunne komme meg så vidt, at jeg med dampskip kunne komme meg hjem. Barbara kom ned til meg, hvilket var meg til stor trøst og glede. Og så hadde jeg en utmerket sykepleierske, Schwester Marie Straller fra Hansaheim, der var om meg natt og dag i den måned, jeg lå syk på Hotel Monopol, og hvis omsorgsfulle pleie jeg alltid vil minnes i dypeste takknemlighet.

Heldig er det, at man hurtig glemmer sine legemlige lidelser, og hvilken glede var det ikke å komme tilbake til mitt deilige hjem. Rekonvalesensen har vært lang, og jeg har hatt et par små tilbakefall med feber.

Men jeg har kunnet tilbringe min dag ute på balkongen i lenestolen og nyte den friske luft og utsikten utover Frognerkilen, hvis skjønnhet jeg aldri blir trett av å beundre. Jeg vet ikke, hva jeg skulle ha gjort i disse varme sommerdager, hvis jeg ikke hadde hatt verandaen å ty til, da det jo ikke har vært tale om å kunne reise noensteds hen.

Nå er jeg kommet meg så vidt, at jeg kan gå ned på kontoret 1 eller 2 timer hver dag. Men jeg føler meg uendelig svak, og kreftene vender meget langsomt tilbake. Nå får jeg imidlertid lov til å spise omtrent, hva jeg vil, og da vil vel også disse være hurtigere. Det kjedelige er, at legene synes å være i villrede om, hva det egentlig er, der har feilet meg.

-----

Av avisene ser jeg, at venstre, der vant sin valgseier ved å innbille bøndene rundt om i landet, at høyre ville forære bort alle våre naturherligheter til den mektige utenlandske kapital, nå på ny har gitt konsesjon til et mektig engelsk selskap på Auravassdragets betydelige vannkraft.

Og så gjentar den samme komedie seg. Romsdals amt og byer, der har sendt stramme radikale representanter til tinget nettopp for å hindre, at utlendinger skulle få adgang til å erverve mer vannkraft, sender telegram efter telegram for å be om, at konsesjonen må gis, og dets representanter legger seg kraftig i selen for, at deres distrikter ikke skal berøves denne adgang til å komme med i det industrielle liv og den rørelse og fortjeneste, det bringer. Når det gjelder en sak, glemmer man prinsippene og de smukke talemåter, og livets realiteter kommer til sin rett.