Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1912
Ultimo oktober 1912
På ny er krigsbrannen tent i Europas urolige hjørne. Man ble helt forbløffet, da den lille operettestat Montenegro erklærte Tyrkia krig. Det så en stund ut, som de øvrige balkanstater – Bulgaria, Serbia og Grekenland – nølte med å følge signalet, uaktet man jo visste, at samtlige stater på forhånd hadde sluttet et ubrødelig forbund. Montenegro hadde nok vært litt for rask i vendingen, de øvrige stater var ennå ikke helt forberedt. Men det varte ikke lenge, førenn også disse staters armeer marsjerte over grensen, og krigen – alle stormaktenes anstrengelser og alvorlige advarsler til tross – var i full gang.
Og det merkelige skjer, at balkanstatene blir seierrike på alle kanter. Alle syntes å gå ut fra, at Tyrkia med sin gamle kjente krigsdyktighet med letthet ville holde disse stater, hvis renommé i den europeiske opinion ikke har stått synderlig høyt, stangen og hevde sin krigerære. Og så er den tyrkiske armé gått fra nederlag til nederlag. Deres viktigste festning Adrianopel∗ er allerede desimert av bulgarerne, og ved Kirklareli∗ har de lidd et alvorlig nederlag i kampen mot bulgarerne, hvis mål øyensynlig er å rykke inn i selve Konstantinopel.
Den europeiske befolkningsforakt for bulgarere, serbere og grekere er slått om til beundring, ikke minst på grunn av den personlige tapperhet, der vises av deres tropper på alle kanter. Og man aner også, hvilket intimt og målbevisst årelangt arbeid, der ligger bak balkanstatenes seierrike fremrykking. Men samtidig vekker det forbauselse, at det europeiske diplomati og særlig stormaktenes representanter ved balkanstatenes hoffer intet har ant av alt dette.
Kronprins Konstantin∗ av Grekenland, der av det greske folk – for øvrig visstnok med urette – fikk skylden for de forsmedelige nederlag i krigen mot tyrkerne i 1897∗, og som derefter i lang tid var nasjonens bête noire∗, synes nå fullstendig å ha rehabilitert seg, og det varer vel ikke lenge, før han blir like forgudet, som han til nylig var forhatt.
Stormaktene har før krigens utbrudd meddelt balkanstatene, at hva enn krigens utfall ble, skulle status quo opprettholdes på Balkanhalvøya. Også dette vil sikkert vise seg å være tomme trusler. Deres enighet vil sikkert ikke vare lenge, allerede nå blir det mer og mer klart, at Russlands sympati er hos stammefrendene, og at det vil legge seg i selen for, at disse også får nyte fruktene av sine seire.
-----
Stortingsvalgenes utfall∗ er et voldsomt nederlag for høyre og dets politikk. Grunnen til dette ligger efter min mening først og fremst i konsesjons- og reguleringspolitikken. Venstres politikere har fart land og strand rundt for å forkynne, at hvis høyres standpunkter i denne skulle seire, ville utlendingene bemektige seg våre vannfall og andre naturherligheter. Og disse slagord har fenget i den store velgermasse, der selvfølgelig ikke evner å se klart i disse spørsmål, der er noen av de vanskeligste og mest innviklede i hele vårt offentlige liv selv for dem, der har studert dem nøye og viet dem sin fulle oppmerksomhet.
"Kapitalen" og "industrien" er begreper, som den norske bondebefolkning i og for seg ser skjevt til, fordi den tror, at der i disses utvilsomt ligger en fare for det norske jordbruks selvstendige eksistens.
Og det kan i enkelte henseender også synes så. De mange og store vannfallsutbygginger i den senere tid og utvikling av den herpå grunnlagte industri har selvsagt lagt beslag på meget arbeidskraft, og arbeidslønningene er som følge herav sterkt stigende. Det blir derfor vanskeligere for jordbrukerne å få leid arbeidsfolk, og de må betale dem hittil ukjente lønninger.
Men på den annen side må det heller ikke glemmes, at den tiltagende industri med industrisentre rundt i landet vil skaffe – og allerede har skaffet – jordbruksproduktene lettere avsetning og til særdeles gode priser. Det viser seg da også gjentagende, at stortingsrepresentanter, der ellers stiller seg absolutt industrifiendtlige når der er tale om utbygging av vannfall eller reguleringer i deres egne distrikter, stiller seg mest mulig velvillige overfor disse foretagender, idet de fullt ut forstår, hvilken betydning det vil få for distriktets hele økonomiske utvikling, og at ikke minst jordbrukernes egne interesser vil nyte fordel herav.
"Industrifiendtligheten" har forøvrig en god jordbunn blant den ungdom, der er vokst opp under påvirkning av de menn, der leder våre folkehøyskoler rundt i landet. Det er semantikere, der lever i fortiden, som vil, at nåtiden skal vende tilbake til det språk, våre forfedre talte for århundrer siden, og vil føre utviklingen tilbake til det primitive levevis, der seder og skikker, der den gang tilfredsstilte behovet, og for hvem den nye tids utvikling er en vederstyggelighet. De er fanatikere, som setter skylapper på, og luller seg inn i drømmerier, og som har god støtte i det norske folks uendelige konservatisme. Ti skjønt det kan høres som et paradoks, er der ingen tvil om, at den store tilslutning til radikalismen blant de norske bønder – dypere sett – har sin grunn i deres konservatisme.
De norske velgere kan imidlertid i lengden ikke lukke øynene igjen for den kjensgjerning, at skal Norge kunne hevde seg i verdenskonkurransen, må der ikke settes bom for industriens utvikling, der i de andre land går frem med kjempeskritt.
En annen sak er det, at der må vises den ytterste forsiktighet med å la utenlandsk kapital bli overmektig i vårt land. Her er mange hensyn å avveie. Men herom synes jo også alle partier å være enige, og det er derfor ikke overensstemmende med det sanne forhold, når venstre vil late, som om høyre vil legge landet åpent for den utenlandske kapitals invasjon.
Den Bratlieske regjering∗ har med sin umiddelbart før valgene fremlagte proposisjon på det utvetydigste fremhevet, at hva den vil er å gi den norske kapital et fortrinn i konkurransen.
Klokt tror jeg imidlertid ikke, det var av regjeringen å fremsette denne så kort tid efter, at Stortinget gjennom konsesjonsloven og reguleringsloven hadde manifestert sin anskuelse med hensyn til disse spørsmål. Det hadde vært klokere å la disse spørsmål få hvile, til anskuelsene hadde klarnet seg mer. Den har kun gitt sine motstandere et nytt agitasjonsvåpen i hende. Hensikten har vært den beste, men her – som så ofte ellers – har man næret for meget tillit til sine motstanderes motiver, og det har igjen vist seg, at vår partiledelse består av "gute Menschen, aber schlechte Musikanten"∗.
Den norske politikk vil således nå for 3 år igjen bli ledet av hr. Castberg∗ - om enn selvfølgelig hr. Gunnar Knudsen∗ i formen vil bli premierminister. Og heri ligger der en stor fare.