Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1912
Juni 1912
Forleden dag fikk jeg visitt av en amerikaner, Mr. Hyde∗, der er bosatt i Paris. Det var en meget distingvert herre i 40-årsalderen med Æreslegionens offisersknapp∗ i knapphullet. Han hadde vært president i ”Alliance Française”∗ i New York og avla meg besøk som kollega og for å få beskjed om denne forenings stilling og virke her i landet. Han reiste med noen venner på egen yacht og ba meg spise middag om bord hos ham den følgende dag, en innbydelse jeg med glede mottok.
Foruten meg var der av gjester her fra byen den franske chargé d''affaires mr. Auzouy∗ og arkivar i utenriksdepartementet Hammer∗.
Vi spiste slett mat og drakk god champagne i en fryktelig het salong, oppvartet av 5 tjenere. Som vertinne fungerte Mr. Hydes venninne, den franske skuespillerinne M.lle Garrick∗ fra Théatre Français, der gjør turen med ham om bord på yachten. De sjenerte seg ikke, og la intet skjul på forholdet. M.lle Garrick er sjelden vakker og ytterst sjarmerende. Og meget vitebegjærlig – særlig om alt vedrørende Ibsen.
Ved kaffen talte jeg lenge med 2 unge amerikanske herrer, forretningsmenn, der også var Mr. Hydes gjester på turen. Samtalen kom inn på amerikansk politikk og særlig Roosevelt∗ og hans tilhengeres secesjon fra det republikanske parti. De omtalte ham ikke meget nådig, nærmest som en sjarlatan, der fremførte andres ideer og tanker på sin egen bisarre måte, og de ironiserte atskillig over, at så mange europeiske universiteter hadde gjort ham til æresdoktor. De trodde ikke, han hadde store sjanser som presidentkandidat, og blant virkelig "skikkelige folk" – som vi ville si – hadde han meget få tilhengere.
For øvrig lot det til, at amerikanske politikere ikke var noen særdeles aktet eller ansett rase. Det var folk, man helst ikke så i det gode selskap.
Det later overhodet til, at det blir mer og mer tilfelle overalt i land med ytterliggående demokratisme. Det er trist, men det er sant. Også her hjemme blir det flere og flere der sier, som Einar Egeberg∗ svarte sitt partistyre, da man for noen år siden ville ha ham til stortingsmann – at det ville være ham en så vel psykisk som fysisk lidelse. For oss her i hovedstaden, der har den ære å se politikerne, deres virksomhet og deres intriger på nært hold, er nimbusen forlengst gått av dem. Pågående dyktighet og hensynsløshet er nå de egenskaper, der beundres mest og bringer folk i høysetet. Uplettet hederlighet og karakter er overflødighetsgjenstander for den nye tids guder; det er antikverte begreper, man helst trekker litt medlidende på skuldrene av.