Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1912
Februar 1912
Vi har plutselig gjennomgått en meget eiendommelig ministerkrise.
Statsminister Konow∗ holdt ved en fest i Bondeungdomslaget for utsendingene til målmannslandsmøtet en tale, hvori han forherliget landsmålsbevegelsen som den åndelige kraft, der hadde tilført vår utvikling i det siste hundre år det mest verdifulle, og at kampen mot den snart ville dø hen og falle til jorden som forgjeves.
Som sjef for et ministerium bestående av høyre og frisinnede venstre, av hvilken koalisjon høyre – som representerer det sterkeste parti i Stortinget – har hevdelsen av riksmålet på sitt program, er det helt uforståelig, hvorledes statsminister Konow kunne finne på å tale hånende om det arbeid, som energisk drives for riksmålet, og det likefremme tøv er det jo, når han vil debitere en uhyrlighet som, at landets fremskritt i de siste 100 år skulle skyldes landsmålsbevegelsen. En person med en så sviktende dømmekraft kan man ikke med noen tillit se i spissen for kongens råd.
Da hr. Konow hverken dementerte eller søkte å dempe noe på de referater, der i avisene var gitt av hans tale, kunne det ikke unngås, at hans tale fikk politiske følger.
Da alle henvendelser til ham fra høyre om frivillig å tre tilbake ble fruktesløse, måtte partiet henstille til sine meningsfeller innen rådet å tre tilbake, da ministeriet i sin nåværende sammensetning ikke lenger hadde dets tillit.
Denne henstilling ble efterfulgt, men hr. Konow ga seg ikke, men søkte å rekonstruere sitt ministerium ved henvendelser til frisinnede og radikale utenfor Stortinget. Det saes også, at han hadde fått en ministerliste ferdig, da minister Wedel Jarlsberg∗, der var utsett til utenriksminister, trakk seg tilbake, idet han formentlig hadde fått vink om ikke å burde innlate seg på et sådant eventyr, men tålmodig vente til en bedre leilighet bød seg.
Da alle sjanser var ute, måtte også han og hans 3 frisinnede kolleger – Berge∗, Darre-Jenssen∗ og Holtsmark∗ innlevere sine avskjedsansøkninger, og kongen måtte derefter henvende seg til herr Bratlie∗ om å danne regjering.
Det heldigste ville jo ha vært, om det gamle ministerium kunne vært bibeholdt alene med den forandring, at hr. Bratlie inntok hr. Konows plass. Hr. Konows tidligere frisinnede kolleger hadde imidlertid bundet seg til ham på en sådan måte, at det ble dem vanskelig å gå inn i et ministerium under Bratlies presidium. Hr. Konow skal nok senere ha løsgitt dem med, at de skulle forlange, at ingen av høyremedlemmene i det Konowske ministerium kom med i det nye. Herpå ville imidlertid Bratlie ikke gå inn – så ga de efter, og forlangte alene utenriksminister Irgens''∗ hode på et fat.
Og da Bratlie heller ikke gav seg på dette, frafalt de efter noen tids betenkning også dette krav, men for sent. Bratlie hadde da allerede sin ministerliste ferdig, der underhånden var akseptert av kongen. Ved Bratlies side står som høyres representanter i regjeringen Brænne∗, Irgens (de to eneste tilbakeblevne av det Konowske ministerium) samt professor Fredrik Stang∗; de nye frisinnede medlemmer er Lindvig∗, Enge∗, Fr. Konow∗ og Liljedahl∗.
I personlig dyktighet kan det visstnok ikke sies, at ministeriet Bratlie står over ministeriet Konow, og da en del av de frisinnede formentlig vil drive furtepolitikk, kan ministeriets parlamentariske stilling visstnok ofte bli temmelig vanskelig.
Debattene i Stortinget angående krisen har ikke vært av oppbyggelig art. Personlige krenkelser og furting har vært det ledende motiv i hr. Konows og hr. Berges mange taler. Hva der ville være tjenligst for det politiske livssyn og de saker, de forenede partier kjemper for, har vært av ren sekundær natur.
Vi utenforstående har alene en følelse av, at nivået stadig senkes.
-----
Fra Amerika har telegrafen brakt budskap om, at Herman Bang∗, der befant seg på en reise rundt jorden, plutselig er avgått ved døden i en liten by i Utah.
Så har da denne rastløse vandringsmann endelig funnet den store fred. Litt bittert er det jo, at Bang, som elsket sitt land så høyt som ingen andre, skulle dø ute i det fremmede, langt borte fra Danmark, og kun omgitt av fremmede.
Megen strid har der stått om Herman Bang, både om dikteren og mennesket. Nå vil striden stilne, og alle de små feil og narraktigheter, der klebet ved ham, og som var åpenbare for alle, vil glemmes, og tilbake står minnet om en av Danmarks sjelfulleste diktere og om et godt menneske og et varmt hjerte, hvis liv medfølelsen med alt og alle, der kjempet og led i denne verden, var den drivende kraft. De små i landet, de stille eksistenser, hvem livet intet annet bød enn dagenes grå einerlei, ingen har forstått dem bedre, og ingen har tegnet dem med varsommere sympati enn Herman Bang. Men ikke alene i sin diktning viste han, at hans hjerte banket for alle dem, der gjennomkjempet livet og led i stillhet; også i gjerning viste han dem, at det ikke var tomme ord alene. Hørte han om noen, der hadde det ondt og trengte hjelp, straks var han på ferde. Selv hadde han jo ikke penger å hjelpe med, men han stillet sin kunst til deres tjeneste, arrangerte en forestilling, en opplesning; legio er de opplesninger, han har holdt til inntekt for pauvres honteux∗.
Siste gang, jeg hørte Herman Bang lese opp, var nå siste høst her i Kristiania. Han leste sin lille fortelling "Presten", og han "spilte" mesterens død av ”Mikael”∗ for oss. For når Herman Bang leste, "spilte" han, så det ble levende for tilhørerne.
Og vi fulgte de siste timer av mesterens liv med dødsangsten i hjertene selv, timene, minuttenes gang, mens mesteren kun hadde den ene tanke: Kommer Mikael? Men den han hadde elsket høyest i livet, den han hadde brakt de største offer, han kunne ikke ofre en stund til sin gamle pleiefar, når prinsessens elskov kalte.
Og vi minnes de par linjer, Bang skrev på omslagsbladet av "Mikael": "Kun dette ene vet vi sikkert; at vi selv lider og bringer andre til å lide."
Bangs kunst som skribent lå, foruten i hans sjeldne psykologiske evne, i hans eiendommelige stil. Den var helt personlig – nervøs og impresjonistisk; med et par setninger, et par ord kunne han gjøre en hel scene lyslevende for leseren eller kaste lys over de personer, han skildret, som vi hadde dem for oss, som de sto og gikk.
Som den ingen forbilder har i tidligere dansk litteratur, så har den heller ikke dannet noen skole. Dertil var den altfor personlig. Den nordiske dikter, der har stått hans hjerte nærmest, var Jonas Lie.
Mange av Herman Bangs verker vil leve i dansk litteratur, fordi de var skrevet med hans hjerteblod. Hans samtid vil også erindre ham som det gode menneske.
------
Nationaltheatret oppfører i disse dager Gunnar Heibergs∗ nye skuespill "Jeg vil verge mitt land!"∗
Stykket kan kun karakteriseres som en ondsinnet pamflett over Christian Michelsen∗, og Gunnar Heiberg har enn ikke unnsett seg for å bringe Michelsens avdøde ulykkelige bror, Johan Collett Michelsen∗, på scenen og la ham sende de mest giftimpregnerte piler mot broren.
Jeg kjente Johan Collett Michelsen fra mine studentdager og første kandidatår. Vi spiste ofte middag på samme restaurant, og vi hadde oss mang en samtale ved kaffen. Og jeg har et ganske annet inntrykk av hans følelser overfor broren enn Gunnar Heiberg. Han, der spottet alt og alle, og hvis respektløse tunge ingen skånte, ble alltid annerledes, når talen falt på broren. Jeg fikk alltid det bestemte inntrykk, at innerst inne var han stolt av ham. Og at i grunnen var Christian Michelsen det eneste menneske, han følte noen sympati og respekt for.
Jeg vet, at savnet i Christian Michelsens liv har vært broren Johan og hans ulykkelige skjebne. Der ble næret store forhåpninger til ham. Hans lysende intelligens, hans distingverte ytre og de lykkelige forhold, under hvilke han var oppvokst, syntes å slå dørene til livets lysside åpne for ham. Johan Michelsens begavelse var imidlertid av rent negativ art – når Christian Michelsen oftere har sagt: "Man taler om mine luner – de er intet mot Johans," var der heri en overdreven beundring for hans vittige og bitende kritikk, og en tiltakende dovenskap og manglende evne til å samle seg om noe bestemt brakte livet til å gå i stykker for ham. Og Johan Michelsen, der opprinnelig var soberheten selv, søkte glemsel i alkoholstimulans og endte som sinnssyk. Intet under at denne hans eneste brors sørgelige livstragedie efterlot dype merker i Christian Michelsens sinn.
Det er derfor utsøkt ondskapsfullt, når Gunnar Heiberg på ny ripper opp i alle disse sår, og enn mer, at han søker å fremstille broren som gjenstand for Johans spesielle forakt.
Jeg vet også fra Christian Michelsens nærmeste, at dette har gått ham nær til hjerte. Forøvrig er Gunnar Heibergs pamflett ham ganske likegyldig.
At der kan være delte meninger om, hva Karlstadforliket∗ brakte oss av ondt eller godt, er selvsagt. To livssyn tørner her sammen. De, der mener, at en nasjon ingen oppofrelse må gjøre, der kan gå "den nasjonale ære" for nær uten efter sverdslag, står imot dem der finner, at skal der noensinne være håp om at krigsmoralen skal vike for broderskapsfølelsen mellom folkene, så må der også bringes et offer, selv om det skjærer en noe i kjødet å ofre noe som helst av sin nasjonale selvfølelse. I 1905 ble ikke avstått en tomme jord, man ofret noen festninger for å bevare freden og hindre blodsutgydelse mellom to folk, der i hundre år hadde vært forente. Fremtiden vil vise, hvilke av disse 2 livssyn blir det seirende i den mellomfolkelige moral. En kjensgjerning er det i alle fall, at oppgjøret i 1905 mellom folkene på den skandinaviske halvøy vakte beundring rundt om i Europa og ikke hos de minst fremtredende statsmenn.
Nå vel, hadde Gunnar Heiberg bygd sitt stykke over konflikten mellom disse to forskjellige livssyn, kunne det vært blitt noe ut av det hele av allmenn interesse, og skuespillet kunne ha fanget tilhørernes sinn.
Men det hadde han forsømt, mest kanskje fordi han hadde gjort statsminister Berger til en så liten og tarvelig personlighet, at han overhodet ikke kunne stå som representant for en idé. Berger var alene gjort til den smarte forretningsmann, for hvem "les affaires sont des affaires", og som det nesten er uforståelig kan øve noen makt over massene og over parlamentet. Hans robuste humør og vennlige likefremme opptreden til alle kanter, som Heiberg fremhever, kan dog ikke alene forklare det.
For meg var forøvrig Heibergs tegning av lederen for opposisjonen mot Berger like uforståelig og virker lite menneskelig.
Utenfor ildtilbedernes lille krets ville stykket derfor virket dødt, så fremt der ikke - bortsett fra de mange vittige replikker – av Ingolf Schanche∗ i brorens rolle var ytet et spill, der hører til noe av det beste, der i de senere år er sett på Nationaltheatret.
Ildtilbederne, der vesentlig hadde fylt teateret den første aften, var fulle av henrykkelse. De var så betatte, at tårene rant ned av deres kinner – efter eget sigende i alle fall – og en av dem, der samtidig er sosialdemokrat og teateranmelder i "Sosialdemokraten", var så betatt, at hun∗ enn ikke kunne skrive sin vanlige anmeldelse, men måtte vente dermed, til sinnet var falt mer i ro.
Vi andre fant det beste uttrykk for våre følelser overfor skuespillet i et "Fy-fy!", og vi gikk derfra i forbauselse over, at Nationaltheatret virkelig hadde villet oppføre dette skuespill, i alle fall førenn begivenhetene fra 1905 er kommet i historisk relieff. Det er en utakknemlighet like overfor føreren i 1905, som man ikke skulle tiltro Nationaltheatrets administrasjon, og man har en følelse av, at det alene er utslag av feig frykt for de giftige angrep, den visste, den ville bli utsatt for fra den Heibergske klikk og dens skarpe penner.
Det har vist seg, at Heibergs stykke ikke kunne holde seg på repertoaret rett lenge. Da sensasjonen var forbi, og piperne ikke gad forlyste publikum lenger, ble også stykket henlagt av mangel på besøk.