Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1911
21. oktober 1911
Et tungt slag har rammet meg i dag, idet en av mine eldste og beste venner, artillerikaptein Jens Frølich∗, i formiddag er avgått ved døden efter et kort sykeleie. I mandags kom han hjem fra en berlintur sammen med sin frue og min kompanjong advokat Heyerdahl∗ og frue. Han hadde om morgenen i jernbanen klaget over, at han ikke befant seg helt vel. Men han var allikevel efter hjemkomsten gått ned i forsvarsdepartementet til sitt arbeid. Ved 4-tiden kom han hjem med full feber. Det viste seg å være et forgiftningstilfelle, idet han må ha spist noe, der var forgiftet. Besynderlig er det, at ingen av hans reisefeller har merket noe som helst, uaktet de spiste det samme.
Jens Frølich og jeg sluttet oss sammen helt fra de første studentdager. I hans foreldres hjem, først på Krigsskolen og senere i Paleet, ble jeg alltid møtt med den største gjestfrihet. Han var en trofast venn. De han en gang hadde opptatt i sin vennekrets, glemte han aldri siden. Man hadde alltid den sikre fornemmelse av, at hvis der skulle hende en noe, ville hans vennesinn aldri svikte, men at han ville gjøre alt, hva der sto i hans makt, for å stå en bi.
Men Jens Frølich var ikke alene den gode kamerat, som man alltid kunne stole på, men også et eiendommelig og særpreget menneske, hva man setter enn mer pris på i en tid som vår, der har en tilbøyelighet til å utviske alt, der er særpreget.
Han hadde sine egne meninger, og han bøyde ikke av i disse hverken av partihensyn eller av autoritetsdyrkelse. Ivrig militær som han var, hindret dette ham ikke i å følge med og være interessert på alle åndslivets områder – i politikk, litteratur og kunst.
I sitt hjem i Gustavs gate∗ hadde han et rikholdig bibliotek, som han siste vinter nettopp hadde omordnet og utstyrt med kunstnerisk smak, så det var et av de hyggeligste og vakreste værelser, jeg har sett i private hjem her i byen.
Jens Frølich var en hjemmets mann. Aldri var han mer fornøyd og opplagt, enn når han kunne samle noen utvalgte venner om seg i sitt hjem. Her kom alle hans beste egenskaper frem.
Dypt vil han savnes av alle oss, som sto ham nær. En trøst er det, at det bare er lyse minner, jeg har fra samværet med ham. I den menneskealder, vi har vært venner, er intet bittert ord vekslet mellom oss.
Fred med hans minne!