Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1911
30. mars 1911
Den nye franske minister her, monsieur Charlot∗, er kommet til byen for et par uker siden. Allerede dagen efter sin ankomst telefonerte han til meg, om jeg kunne komme til ham til en samtale i min egenskap av den franske legasjons avocat-conseil. Det gjaldt ministerboligen i Huitfeldts gate∗, som han var ytterst misfornøyd med, og som han ikke kunne skjønne at Delavaud∗ kunne ha kjøpt for den franske stat. Jeg innrømmer også villig, at boligen er gammeldags – den er jo over 30 år – og passer, når den samtidig skal gi plass for legasjonens kontorer, lite for en minister med familie. Men så fikk jo den franske stat huset for 65 000 kroner – omtrent halvparten av, hva det i sin tid hadde kostet, og den kan jo da heller ikke forlange noe førsterangs. Ministeren spurte meg, om jeg trodde, huset i tilfelle kunne selges for hva den franske stat hadde betalt for det, og om man med tillegg av ca. 10 000 kroner kunne få en annen passende ministerbolig. Til det første spørsmål svarte jeg at det var meget tvilsomt, da folk her, som hadde råd til å kjøpe eneboliger, ville ha en friere beliggenhet; til det annet gav jeg et ubetinget benektende svar.
Den nye minister gjorde forøvrig intet tiltalende inntrykk. Både hans utseende og hans måte å tale på minnet for meget om skolemesteren. I sirlige setninger fløt hans tale som en strøm i 10 minutter ad gangen. Vi vil sikkert komme til bittert å savne mr. Delavaud.
Det er politiske fortjenester, der har brakt mr. Charlot som gesandt hit til Norge. Han har vært inspektør for de franske folkeskoler, ble som sådan satt inn i en kommisjon, der skulle undersøke og gi rapport om de franske skoler i Orienten. Ved sin hjemkomst avga han en rapport, der var meget lite gunstig stemt mot disse skoler, der nesten uten unntakelse ledes av franske katolske geistlige. I denne anledning ble han kraftig angrepet av hele den klerikale presse, og steg samtidig tilsvarende i de antiklerikale regjeringskretsers gunst. Og belønningen er ikke uteblitt.
Madame Charlot∗, for hvem jeg ble forestillet ved slottssoareen forleden, tok seg ganske godt ut på frastand, men på nært hold virket hun lite distingvert, og hun var altfor sterkt malt.
I går hadde vi ministeren og frue for første gang i "Alliance Française"∗, hvor de overvar generalkonsul Chauvins∗ foredrag om "Fontainebleau"∗. Jeg holdt en liten velkomsttale, og ministeren svarte med en lengre do., der ikke virket meget spirituell.
-----
Minister Delavaud har sendt meg sitt store historiske verk om "Le Marquis de Pomponne, ambassadeur et sécretaire d''état 1618–1699". Det er utgitt av "La Société d''Histoire diplomatique" og inneholder en rekke brev og opplysninger om denne statsmann, som hittil har vært ukjente. Det er et arbeid, som hviler på et intenst studium av de historiske kilder, og forfatteren stiller delvis marquis de Pomponne i et fordelaktigere lys, enn hittil har vært tilfelle med denne statsmann, der 2 ganger var Ludvig 14s utenriksminister. Man har bebreidet hans unnfallenhet i ledelsen av den franske utenrikspolitikk. Mr. Delavaud mener, at hans moderasjon hvilte på et solid grunnlag og kan tjene som eksempel også for en senere tids diplomater. Han handlet efter den maxime, at ingen stat er mektig nok til gjennom lengre tid å utnytte til overmål de seire, den har vunnet; også for disse er der et maksimum av hell, som man får slå seg til ro med, hvis det skal vare. Går man videre, vil man kun oppnå og utså hat, som vil vendes mot den og lede til, at andre stater slår seg sammen mot den overmodige.
Også en annen maxime, som Pomponne stadig fulgte, legger mr.Delavaud sine kolleger på sinne:
”Ne jamais employer d''expressions injurieuses ni de procedés déplaisants envers les adversaires du jour, qui peuvent devenir les auxiliaires ou même les amis du lendemain.”∗