Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1911




11. januar 1911

I mandags var vi på Nationaltheatrets premiere av ”Anna Karenina”, en dramatisering av Tolstojs berømte roman, utført av en ukjent fransk håndverker på området. Nationaltheatret hadde satt stykket opp med all mulig glans, men med Tolstojs verk i minne, gikk man bort fra forestillingen med en flau smak.

Dramatiseringen hadde ikke kunnet gjengi de bilder, der rulledes opp for oss, noe av romanens sjarme eller dens rike sjelelige analyse. Det var en rekke kinematografbilder, der passerte revy, uten sammenheng innbyrdes, og for dem, der ikke kjente romanen, måtte det hele bli temmelig uforståelig.

Fru Dybwad spilte Anna Karenina. Det var en dyktig prestasjon; der spiltes på mange strenger – men dessverre ikke alle like ekte. De mange års omflakking på fremmede scener har brakt effektjageriet og rutinen alt for meget frem i forgrunnen i hennes kunst.

Intet har tydeligere vist oss det enn den nedgang, der spores i hennes gjengivelse av de Ibsenske kvinneskikkelser i de senere år. Hennes Rebekka, hennes Nora, ja endog hennes Hilde er kun en matt avglans av hva de engang var. Det synes også, som om disse stykker ikke mer interesserer henne. I de senere år, hvor hun har hatt en avgjørende innflytelse på repertoarvalget ved Nationaltheatret, skubbes de stykker der tilhører litteraturen til side, og franske, engelske, ja endog amerikanske effektstykker inntar hedersplassen. Det er trist å konstatere det, men det står ikke til å nekte: Den beåndede kunstnerinne er i ferd med å bukke under for primadonnaen, der hun vil ha de effektfulle scener, hvor hun kan briljere med sin store teknikk.

Selvfølgelig er der ennå megen lødig kunst tilbake, og der var flere scener i "Anna Karenina", hvor fru Dybwad holdt oss helt fangen under sitt genis trylleri. Scenen, hvor hun vender tilbake til sitt hjem for å gjense sin sønn, møtet med denne og igjen adskillelsen var den ekte, store kunst og blir uforglemmelig – ikke minst ved det naturlige og hjertegripende spill av frk. Gerd Nissen i sønnens rolle. Denne unge debutantinne har sikkert en stor fremtid for seg. Hun eide den store kunsts første betingelse; å få hjertene til å slå i takt med hennes egen sjel.

-----

Efter teaterforestillingen superte vi i Grand Hotel, der hadde åpnet sine nye saler – Den røde sal og Marmorsalen. Så vel i disse som i Speilsalen var hvert eneste bord opptatt, og der hersket et helt europeisk liv. Nydelige toiletter – og champagnen knallet ved hvert eneste bord. Man merket, at de gode tider er i anmarsj.