Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1910




12. august 1910

Innen riksmålskretser har der i lengre tid hersket misnøye med kirkedepartementets sjef, hr. statsråd Qvigstad, og hans forhold til målbevegelsen. Da hr. Qvigstad ble opptatt som medlem av den Konowske regjering, ble det ut­trykkelig tilsagt høyre, at hr. Qvigstad var høyremann og riksmålsmann. For hr. Qvigstad selv måtte denne forutsetning være fullt bekjent. Det har imidlertid den hele tid vist seg, at han går fullstendig i ledetråd av sin ekspedisjonssjef, det nettopp fratrådte medlem av det Gunnar Knudsenske ministerium, den radikale målmann hr. Hougen. Det ble allerede straks av enkelte presseorganer påstått det usømmelige i, at en minister i et utpreget partiministerium som det Knudsenske trer tilbake som ekspedisjonssjef i det departement, han tidligere har vært sjef for, og i denne sin stilling skal fungere som rådgiver for sin suksessor av en helt annen partifarge. Det ble forutsagt, at det ville lede til abnorme tilstander, og det har vist seg, at man har fått rett. Hr. Qvigstads funksjon som kirkeminister har, som "Morgenbladet" med rette fremhever, i det vesentlige innskrenket seg til å sette "enig Q" under hr. Hougens ekspedisjoner.

Efter at hr. Qvigstad under debatten i våres i Stortinget hadde stilt seg skarpt avvisende like overfor riksmålsforeningenes forslag om opphevelse av lærebestemmelsene om tvungen landsmålsstil til artium – uaktet høyres program jo uttrykkelig hadde riksmålets stilling som hovedspråk som programpost – og ved flere senere leiligheter hadde vist seg ytterst unnfallende like overfor målmennenes pågåenhet, har "Morgenbladet" med støtte av den største del av høyres lokale presse gitt hr. Qvigstad et bestemt consilium abeundi.

"Aftenposten” har derimot til allmenn forundring stillet seg i bresjen til forsvar for hr. Qvigstad. Nå er det visstnok så, at "Aftenposten" jo setter sin ære i – når det anstendigvis kan gjøres – å stille seg i opposisjon til "Morgenbladet"; in casu visstnok der imidlertid av dypere liggende årsaker – hr. Qvigstad skal ha lovet hr. Schibsted Olafsordenens kommandørkors ved universitetets hundreårsfest som belønning for hans rundhåndede gave til festsalen m.v. – og hr. Qvigstad må derfor á tout prix opprettholdes, til denne store begivenhet har funnet sted.

Enda større forundring, enn "Aftenpostens" opptreden har vakt, har dog bemektiget seg en større del av allmennheten ved å erfare, at Stortingets president og høyres fører hr. Bratlie i et intervju av ham i "V.G." er av den anskuelse, at hr. Qvigstad aldeles ikke bør avtre, da han har hatt Stortingets majoritet bak seg, og målstriden dessuten ikke er noe politisk spørsmål.

I sannhet merkelige anskuelser hos en ledende politiker. Den majoritet, hr. Qvigstad hadde bak seg, besto av radikale, sosialister og noen ganske få av regjeringens egne tilhengere, og det lyder forlorent fra en ledende kon­servativ politikers munn å høre, at sunne parlamentariske prinsipper skulle tilsi, at et regjeringsmedlem, der vinner en parlamentarisk seier ved sine motstanderes hjelp og med sine egne meningsfeller, absolutt fremdeles må bli stående, til tross for at de av ham forfektede anskuelser anses absolutt forkastelige av den alt overveiende del av det parti, han skulle representere i landets styrelse.

Og hva angår, at målstriden ikke skulle være noe politisk spørsmål, men alene et kulturspørsmål, er det ikke av veien å minne om, at målstriden var et av de brennende spørsmål under valgkampen, omhandlet på de to største politiske partiers programmer – det konsoliderte venstres og høyres – og det spørsmål, som avgjorde valgutfallet i flere kretser. Og dette spørsmål, der berører hvert eneste hjem i landet, får sin avgjørelse av den lovgivende makt gjennom de av folket valgte representanter vedtatte lover, og så skulle det ikke være noe politisk spørsmål! Hr. Bratlies opptreden i dette spørsmål er dessverre et nytt bidrag til den triste sannhet, at parlamentarismen ikke er noen gunstig jordbunn for virkelige statsmenn, der skuer ut over døgnets behov, men alene for mer eller mindre behendige taktikere.

Overalt ute i Europa begynner det å demre for den opplyste allmennhet, at det parlamentariske system ikke er det ideal av en statsform, man hadde håpet på, og at det i en ikke altfor fjern fremtid formodentlig vil ha utspilt sin rolle. Det samme syn på denne statsform begynner å gripe sinnene også her hjemme.

Hva angår den seier, målmennene ved hr. Qvigstads hjelp vant i spørsmålet om tvungen landsmålsstil, tror jeg, det skal vise seg, at den blir dyrekjøpt. Denne tvang vil avle et hat og en bitterhet i de unges sinn, som når tidens fylde er kommet, vil vise sine virkninger på en annen måte, enn av målmennene tilsiktet. Når man ser hen til den hurtige utvikling, de siste ti år har brakt i norsk språkfølelse og stil uten kunstige foranstaltninger og under frihetens lov, kan man være sikker på at hvis denne linje var blitt fortsatt – uten tvangsforholdsregler – ville det norske språk siden – under befruktning fra landsmålsdialektene (som ingen bør underkjenne) – ha antatt et sådant språk, at ingen med noen rett lenger ville kunne påstå, at det var "dansk" i klang, stil eller skrivemåte.

Den tvang, der nå skal innføres, vil sikkert virke i en ganske motsatt retning og bringe ungdommen i våre byer og landets største og rikeste distrikter til å vende seg bort fra alt, der heter "mål" på en sådan måte, at denne språkutvikling vil stanses og kanskje skrus tilbake.