Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1910
Kristiania, 4. juli 1910
Barbara og jeg er nettopp kommet tilbake fra en ca. 3 ukers tur til Vestlandet. Vi reiste med Bergensbanen∗ til Bergen, hvor vi var et par dager for å se utstillingen∗ – som direkte talt var noe stort humbug – og var litt sammen med våre venner konsul Kroepelien∗ og frue, reiste derfra til stasjonen Trengereid∗ på Vossebanen∗ og derfra over Samnanger∗ og Kvamskogen∗ gjennom Tokagjelet∗ til Norheimsund∗ i Hardanger. Jeg hadde aldri reist denne rute – den siste del av det storartede veianlegg ble også først ferdig i fjor, og den hører til noen av de interessanteste, jeg har sett her i Norge, og det vil ikke si så lite. Fra Norheimsund tok vi med dampskip til Odda, derfra til Eide og så til Voss, hvor vi tilbrakte et par deilige dager på det fortrinnlige Fleischers Hotel∗, hvor vi traff sammen med vår gamle venninne fru Honoria Isdahl∗ født Gran og hennes mann. Det var nettopp sankthansaften, og vi dro sammen opp til et utfartssted for å se på sankthansblussene.
Fra Voss dro vi til Stalheim∗, hvorfra jeg gjorde den interessante tur over den i fjellsiden innhugne smale sti hen til Hålet∗ – det gjaldt sannelig ikke å være svimmel, ved et feiltrinn eller en snubling er man nede i avgrunnen, derfra til Gudvangen∗ og så med dampskip til Kaupanger∗, vår reises egentlige mål, for der den 28. juni å feire 200-årsdagen for vår slekts besittelse av dette gamle jordegods.
Jeg gjorde under reisen den bedrøvelige erfaring, at hotellvesenet på Vestlandet i de mange år, siden jeg sist var her, utrolig nok heller var gått tilbake enn frem. Jeg må dog gjøre en unntakelse for Fleischers hotell på Voss og Sandvens∗ i Norheimsund. Skal dette fortsette, vil Norge aldri kunne heve seg til å bli et turistland, hvor bedre folk kan ønske å slå seg ned og ikke bare jage igjennom. Når man betenker, hva man til omtrent lignende priser kan oppnå i hotellene i Sveits, er forskjellen himmelvid.
Det er derfor intet å undres over, at de bedre reisende foretrekker å besøke Norge i de flytende hoteller.
De utlendinger, man treffer på hotellene på Vestlandet og på rutene der, hører regelmessig ikke mer til de gode reisende, men er av aller tarveligste art. Engelskmennene forsvinner mer og mer og remplasseres av tyskere og amerikanere med så tarvelige manerer, at man mer enn en gang sjeneres ved å sitte til bords med dem. De forsyner seg, så tallerkene svømmer over, og så vel damer som herrer kjenner kun bruken av kniven ved spisingen. De pene reisende, vi traff, og som var fulle av begeistring over landets naturskjønnhet, beklaget seg høylytt over det slette matstell og den regelmessige mangel på enhver komfort i hotellværelsene. De beklaget seg også over, at der i spisesalene ikke – som nå over alt annetsteds i verden – var arrangert småbord, men at man var nødt til å sitte til bords med mennesker, der spiste sådan, at man selv ganske tapte appetitten.
Og den forferdelige ensformighet i anretningen. Overalt kun laks og dårlig oksekjøtt. 6 aftener i trekk fikk vi mer eller mindre dårlig tilberedte kjøttkaker, og 10 middager i trekk mer eller mindre hardstekt oksestek. Og aldri friske grønnsaker!
Det smakte derfor herlig å komme til Kaupangers kjøttgryter; der levde vi overdådig den hele tid, besøket varte.
-----
Allerede da vi gikk om bord på dampskipet i Gudvangen, traff vi flere av gjestene, der var på vei til Kaupanger. Ved vår ankomst til Kaupanger ble der saluttert fra kanonene i parken, og salutten besvartes fra skipet, der var flaggsmykket i anledningen.
På bryggen møttes vi av min fetter Nils∗ med datter og sønn∗. Barbara og jeg fikk et av de store tårnværelsene til vår disposisjon.
Da vi så vidt hadde gjort toilette, arriverte dampbåten fra Bergen med en ny ladning av gjester. I alt var vi ca. 30 gjester, der levde på Kaupanger og det godset tilliggende enkesete∗.
Om natten regnet det sterkt, men jubileumsdagen opprant med oppholdsvær og solstreif inn imellom, og været holdt seg heldigvis hele dagen. Vi traff mange gamle bekjente, men også mange av slekten, som vi ennå aldri hadde sett, og som det var morsomt å lære å kjenne. Formiddagen anvendte vi til et besøk på kirkegården ved de gamle familiegraver, og derefter gikk vi til den gamle, ærverdige kirke, der skriver seg helt fra kong Sverres tid, men som dessverre i 60-årene i forrige århundre ble undergitt en restaurering, der med den på denne tid herskende alminnelige pietetsløshet mot våre få levninger fra svunne tider har berøvet den dens egentlige karakter av gammel stavkirke. I anledning av dagen hadde Kaupangers frue forært et nytt orgel til kirken.
Ved 2-tiden begynte de langveisfarende gjester å ankomme fra distriktets forskjellige kanter, og kl. 5 var festmiddagen, der ble servert i den store dansesal for ca. halvhundre gjester. Barbara hadde verten tilbords, og jeg hadde min kusine fru Kaia Blaauw∗, født Knagenhjelm.
Det var en splendid diner – og en ekte bergensk stemning med masser av taler, og til hver taler var der skrevet en sang.
Jeg holdt en tale til godsets eier og frue med takk fra familien for den smukke måte, hvorpå de opprettholdt slektens og godsets gamle tradisjoner.
200 år synes kanskje for en første betraktning ikke å være et så synderlig langt tidsrom. Tenker man seg litt om, vil det imidlertid snart erkjennes, at 2 sekler nødvendigvis må omspenne megen og lang tradisjon. Ved festbordet representerte godseierens sønn∗ den 8. generasjon i like linje efter godsets erhverver og vår stamfar. Kaster man et blikk ut over Europas historie på den tid, godset kom i vår families besittelse, vil det kanskje stå enda klarere, hvilket betraktelig tidsrom 200 år er. På den tid var kong Ludvig 14∗ av Frankrike tidens sentrale personlighet, og den "czaris majestet", like overfor hvem vår stamfar gjorde sin konges rettigheter til enkelte landstrekninger i det nordlige gjeldende, var ingen ringere enn tsar Peter den store∗.
Det er vel kanskje ikke så sjelden, at en norsk gård har vært 200 år i en og samme families eie, men at et så stort og vidstrakt gods har kunnet bevares så lenge innen en familie, hører her i Norge, hvor lovgivningen ikke tillater fideikommisser, til det ytterst sjeldne. Når så har kunnet skje, gir det et utvetydig vitnesbyrd om megen kjærlighet til den fedrene jord, om en stor og dypt befestet slektsfølelse og pietet, og ikke minst om megen oppofrelse fra slektens side.
Den nåværende eier av Kaupanger, min fetter Nils Knagenhjelm og hans dyktige hustru∗ født Faye har gjort overordentlig meget for godsets forskjønnelse og tradisjonens bevarelse. For meg, der ikke hadde vært der siden 1893, var der stor forskjell å se.
Også av en forstmessig behandling og rasjonell drift av godsets store skogkomplekser har Nils Knagenhjelm innlagt seg stor fortjeneste. Dette i forbindelse med den store verdistigning på skog har bevirket, at han nå er en efter norske forhold meget rik mann. Hans svoger, overrettssakfører Kristen Faye∗, fortalte meg, at Nils, der overtok godset med en pantegjeld på et par hundre tusen kroner, nå eier det gjeldfritt.
Det var under våre spaserturer i skogen morsomt å se, hvor voksterlig der var. Overalt hvor der var hugget, og lyset kom til, piplet der opp nye skudd fra skogbunnen i masser.
En av de 3 dager, vi oppholdt oss på Kaupanger, benyttet vi til et besøk hos godseier Heiberg∗ på nabogården Amla∗. Han førte oss rundt i de nå til en særegen bygning overflyttede Heibergske familiesamlinger, der i første etasje inneholder et sognsk bygdemuseum. Der var mange interessante ting å se, særlig de mange ting, der knyttet seg til J.L. Heiberg∗ og hans hustru, skuespillerinnen Johanne Louise Heiberg∗. Også i sitt private hjem hadde hr. Heiberg en smukk samling av gammelt sølv og porselen.
Den 30. juni om eftermiddagen forlot vi Kaupanger efter de stemningsfulle festdager. Sammen med overrettssakfører Faye og frue født Friele leide vi en motorbåt, der på 4 timer førte oss til Fretheim∗ i Flåm. Det var en vidunderlig sommeraften. Sognefjorden lå som et speil og Fjærlands snøbreer∗ glødet i den nedgående sols brann.
Den neste dag kjørte vi oppover den vidunderlig deilige Flåmsdal∗ til Myrdal stasjon, og om aftenen var vi tilbake i Kristiania. Da vi kom ned i Hallingdal begynte det å regne sterkt. Det er så godt som det eneste regn, vi hadde på hele turen.