Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1910
27. april 1910
Skjønt lenge ventet, kom det dog som et slag, da efterretningen om, at Bjørnson∗ var død i går aftes ved 8-tiden der nede i hotellet i Paris, meddeltes oss gjennom morgenavisene.
For alle oss, der har levd sin ungdom og manndom under Bjørnsons tegn, og som i enhver sak, der har beskjeftiget norske sinn, har vært vant til å høre den mektige røst fra Aulestad legge sitt ord i vektskålen, er den første følelse ved Bjørnsons død følelsen av det uendelige tomrom, denne vil efterlate blant oss.
Og desto større vil savnet bli, fordi der ikke blant oss er noen, der endog tilnærmelsesvis vil kunne fylle plassen efter ham – høvdingen – der var som inkarnasjonen av våre beste egenskaper.
"Når han tier, blir det tyst!"∗
Det rommer ingen fraser, når det sies, at i dag er et helt folk samlet i en felles sorg. Ingen har som han skrevet sitt navn inn i det norske folks hjerte.
Hans strålende personlighet – typen på nordisk og mandig skjønnhet, hans taler – ofte sprudlende av det bredeste humør, ofte stigende til den høyeste patos, folkelige og ildnende, lettfattelige og dog så tankefylte, hans rike diktverker med hans lyse tro på utviklingen og det godes endelige seier i livet, hans medfølelse med alle, han trodde led forurettelse, hva enten det var nasjoner eller individer, hans stadige kampberedskap for alle de tanker og ideer, som han trodde var til menneskehetens fremgang og lykke, kunne ikke annet enn vinne alles hjerter.
Også de, der i den hissigste politiske kampstrid sto ham imot og gjennom lange år vekslet klinger med ham, har forlengst strukket våpen og opptatt ham i sine hjerter.
Ti Bjørnson var ikke bare den store dikter og mektige folkefører, men også det gode menneske og det rike hjerte, og ikke minst dette er det, der gjør, at hvert norsk sinn i dag har følt det, som hadde det lidd et personlig tap.
I sin skjønne tale ved Ole Bulls grav∗ sa Bjørnson de sanne ord: ”Det er enda større å være elsket enn å være æret.” Ved Bjørnsons grav vil det med sannhet sies: Han var både elsket og æret som ingen annen i sitt land. Noe større kan ikke sies om et menneske.
Bjørnsons diktning har ikke og vil visstnok heller ikke nå Ibsens verdensry – meget av den vil kanskje også falme i tidens løp, fordi kunstneren ikke alltid har kunnet holde folkelæreren og moralisten i tømme. Mens alt, hva Ibsen har gitt oss, rommes i hans verker – han har intet gitt oss utover dem, er Bjørnsons diktning kun en del av hans rike ånds overflod, som han med alltid åpent hjerte og åpne hender har drysset ut over oss. Derfor vil også minnet om mennesket og folkehøvdingen leve, manende og vekkende, ombølget av det norske folks kjærlighet fra slekt til slekt. Ingen har som han satt sitt preg på det norske folks livssyn og tenkemåte i det siste halvhundre år.
-----
Første gang jeg hørte Bjørnson tale, var, da jeg som ung gutt hørte hans foredrag om "Det sixtinske kapel" og om Grundtvig i Trondhjems turnhall∗ i slutten av 70-årene. Det ble inntrykk for livet, og han var for alltid innesluttet i mitt hjerte. Hvor ofte, jeg enn ikke var enig i mange av hans synsmåter i politikk og annet, min kjærlighet til ham ble alltid den samme, og hvor gjorde det meg ondt å være vitne til den forfølgelse av hans person, der gjennom så mange år ble ham tildel fra innflytelsesrike hold her hjemme.
Siste gang, jeg hørte ham tale, var for vel 1 års tid siden – i oktober 1908 – i Det norske Studentersamfund∗. Syk var han, og han måtte fremføre sitt foredrag sittende. Men hvilken fortryllelse og makt var der ennå ikke i hans tale, da han slo et slag for det språk, han hadde elsket, og gjennom hvilket han hadde hevet seg opp til det åndelige førerskap her i landet. Hvilken rikdom av nye syn og betraktninger i språkspørsmålet, der veltet ut av ham, taler og artikler, hver gang han tok det opp til betraktning.
Jeg kom tilfeldigvis ved siden av ham, da han kom nedad trappen i Studentersamfundet hin aften og ut i portalen. I samme øyeblikk tonte studentenes sang ham i møte. Han ble stående i portalen og hørte nummer efter nummer, uaktet hans kone advarte ham mot å stå så lenge.
Da sangen var forbi, ytret han kun et "Takk, kjære venner, tusen takk!"
Det var de siste ord, jeg hørte fra hans lepper. Han steg inn i vognen og rullet bort.
Så hørte jeg en ung lege si til en kollega: "Det var siste gang, han var her i Studentersamfundet. Nå er ikke døden langt borte."
Og han fikk rett.
Så en kveld vil stumhet ruge
langs vår lange kyst.
Fjælde står og lytter – bier –
ingen svarer, landet tier.
Når han tier, blir det tyst.∗
Et efter et slukker da de store fyrtårn, der i de siste slektsledd har lyst ut over menneskeheten og vist den vei og oppstukket nye baner for den.
Den siste, der ennå av og til lar sine glimt lyse opp, så det merkes av alle dannede nasjoner, er Leo Tolstoj∗. Men også han er jo nå en olding, der snart skal gå inn til den evige hvile.