Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1909
København, 13. oktober 1909
(Hotel d''Angleterre)∗
Jeg har vært her nede vel en uke for å få litt ferie og hvile. Jeg har en gammel klokkerkjærlighet for denne by, hvor man ennå har en hjemlig følelse og dog føler et pust av Europa og storbyen, og jeg elsker å flakke rundt i Frederiksberg Have∗ og Søndermarken∗ eller langs Sundet i disse klare høstdager, der her nede ennå har meget av sommerens varme men med høstens egen eiendommelige sjarme. Det vrimler av landsmenn her nede. Hvor man befinner seg, støter man på bekjente.
Den eneste skuffelse er teatrene. Også de københavnske teatre befinner seg øyensynlig i en dekadensperiode. Men skylden er sikkert her som hjemme publikums, der lar teatrene stå tomme, når der bys på litterær kost og stormer dem, når plakatene viser operetter med den nå obligate sakte vals, danset av publikums yndlinger blant de mannlige og kvinnelige skuespillere.
I ”Det Ny Teater"∗ ute på Vesterbro, der ennå ikke var ferdig, da jeg sist var her nede, og over hvis salong jeg, efter de store ord, der var gått om dens prakt, var atskillig skuffet, gav man Leo Falls∗ "Dollarprinsessen"∗, hvor Poul Reumert∗, Gerda Krum∗, Kate Meyer∗ og Harry Haurowitz∗ sang og danset med megen applomb for den 100. og jeg vet ikke hvilken gang, og i Casino∗ sang og danset man akkurat likedan til samme slags musikk og den samme komponist i en operette, der het "Den fraskilte kone"∗, og hvor Gerda Christophersen∗ og Holger Reenberg∗ sang og danset med samme vivasitet under publikums uendelige jubel for et overfylt hus.
På Det Kgl. Teater fikk jeg endelig se Sophus Michaëlis''∗ så meget omtalte skuespill "Et revolusjonsbryllup"∗, der allerede hadde hatt en sjelden suksess på utenlandske teatre. Noe særlig med stykket, synes jeg ikke det var, og det spill, der levertes, skulle heller ikke tjene til å flattere det, skjønt det var fru Betty Nansen∗ og herrene Adam Poulsen∗ og Hofman∗, der var i ilden i hovedrollene. Det hele spill virket blekt og nerveløst, hvori herr Hofmans sersjant sto i den sterkeste kontrast. Her var til gjengjeld brukt altfor sterke farger, så det virket som en eneste disharmoni i det øvrige ensemble.
Den beste teaterforestilling jeg så, var efter min mening "Familien Jensen"∗ på Dagmarteatret∗, der for øvrig efter alles mening står overfor et økonomisk brak. Der var knapt halvt hus. Edgard Høyers∗ komedie er visstnok litterært sett uten verdi, men ganske fikst laget. Som den stakkars fru Husmor Jensen, selv av tarvelig opprinnelse og gift med et vrak av en forhenværende løytnant, presterte fru Mathilde Nielsen∗ et spill, der ved enkle og små midler dannet et kunstnerisk bilde av rang.
I Casinos lille sal hørte jeg et foredrag av Herman Bang∗ om "Det moderne Tyskland". Som kåsør søker nå Herman Bang sin like i poengrike replikker, i ordenes kunstneriske sammenføyning og foredragets rike nyansering. Han har sine tilhørere under sin hypnotiserende innflytelse like fra den første setning, der kommer fra hans lepper.
Bang, der på grunn av noen uoverveide ord om gamle keiser Wilhelm∗, gjennom lange år ble forbudt å betre prøyssisk territorium, har i de senere år lange tider om gangen vært bosatt i Berlin. Det bilde, han ga av det moderne Tyskland, som det handlekraftige, selvbevisste folk, der har hevet seg opp til førerstillingen i moderne handel og industri – ikke minst i ly av den av den nåværende keiser reorganiserte flåte – inneholdt jo intet særlig nytt. Mer bemerkelsesverdig var det, at Herman Bang – artisten par excellence – ba sine landsmenn om å holde opp å trekke på nesen av tysk kunst, tysk litteratur og tyske arkitekter, men i stedet å gjøre den noen timers reise til Berlin og fordype seg i, hva der nå fra tysk side prestertes på disse områder, så de kunne få øynene åpne for, hvilke likefremme kjempefremskritt der var gjort på disse områder i Tyskland i det siste desennium, og hvor meget de hadde å lære. Han var sikker på, at en våken iakttaker ville vende tilbake med ærefrykt og beundring. At Tyskland nå på musikkens og skuespillkunstens område endog har distansert Frankrike, hadde jeg med mine reiser der i de senere år selv hatt anledning til å iaktta; også mine besøk på en rekke moderne maleriutstillinger i fjor, særlig i Dresden og München, var en gledelig overraskelse; men når talen var om moderne tysk arkitektur trodde jeg riktignok, at man fremdeles hadde lov til å trekke på skuldrene. Herman Bang mente imidlertid, at man, når man forlot rikshovedstadens allfarveier, hvor det reisende publikum ferdes, og bega seg til de nye kvarterer i omegnen av Tiergarten, ville man snart overbevise seg om, at man også her tok feil, og at Tyskland nå har arkitektur, der ikke alene står på høyde med tiden, men viser nye baner også i denne kunstart.
Jeg kom tilfeldigvis ut av Casino, samtidig som Bang, støttet til en tjeners arm, forlot lokalet. Hvor han så gammel og lidende ut – grå i ansiktet og med hvite lepper.
-----
Efter Bangs foredrag gikk jeg ut til Hotel Bristols∗ kafé. Her traff jeg min studentkamerat, dikteren Nils Collett Vogt∗, som jeg ikke hadde talt med på mange, lange år. Han var nettopp om morgenen kommet inn fra Frederiksværk∗, hvor han i landlig stillhet hadde lagt siste hånd på et skuespill. Han kom nettopp fra sengen hos dikteren Helge Rode∗ og hadde atskillig "vinløv i håret" – men desto mer meddelsom var han. Han talte meget og med megen stolthet om sin lille datter, der bor med moren på det Thyselius''ske familiegods∗ i Sverige. Men dessverre – sa han – har hun lært å forakte sin far, først og fremst fordi han er poet, og dernest fordi han er nordmann.
En lyrisk dikters kår er sannelig ikke lyse i vårt kjære fedreland. Collett Vogt, som jo nå må ansees som den unge norske litteraturs første lyriker, fortalte meg, at ingen av hans forskjellige diktsamlinger var solgt i mer enn ca. halvhundre eksemplarer, og da han i fjor jul efter anmodning utgav et utvalg av sine dikt, der av kritikken mottoks med enstemmig anerkjennelse – de burde finnes i alle hjem og på hver manns bord, som det så smukt het – hadde solgt knapt opp i de hundre eksemplarer.
Vi fordypet oss i felles minner fra den første studenttid, og han talte også meget om sitt siste skoleår på Hamar, hvor han var sendt hen for å komme vekk fra hovedstadslivet og kunne lese, og hvor han i stedet hadde en kraftig ungdomsforelskelse. Jeg fortalte ham, at Axel Maurer∗ ved den fest med damer, som vi hadde ute på "Dronningen" under studentjubileet i høst, hadde lest opp det skjønne dikt i hans diktsamling Fra vår til høst∗, "Der var engang i de fjerne tider", der skrev seg fra denne Hamar-tid. Det lot til å glede ham, og han betrodde meg, at gjenstanden for hans forelskelse den gang, "stolt Gulnore", var Katti Anker∗, nå fru Kai Møller til Thorsø, der jo også som ung pike var innbegrepet av all kvinnelig sjarme.
-----
Telegrafen har brakt efterretningen om de første valg hjemme i Norge, bl.a. begge Bergenhus-amtene. Efter utfallet av disse, synes det som om valgvinden blåser til fordel for de konsoliderte.